En brutal, energisk og visuelt imponerende nytolkning av Stephen Kings dystopi – men Wrights særegne stemme drukner litt i kaoset.
En trofast, men kaotisk adapsjon
Edgar Wrights The Running Man er en langt mer trofast filmatisering av Stephen Kings roman enn den fargerike 1987-versjonen med Arnold Schwarzenegger.
Glen Powell spiller Ben Richards, en arbeidsløs familiefar som melder seg til et dødelig realityshow i håp om å redde familien økonomisk. Resultatet er en heseblesende, voldelig og til tider overveldende skildring av et samfunn styrt av underholdningsindustri og mediekontroll.
Wright åpner sterkt, med intens klipping og kraftfullt lyddesign, men tempoet blir etter hvert så høyt at man mister pusten. Filmen vil mye – satire, samfunnskritikk, action – men mister av og til retningen i forsøket på å romme alt.
Mindre satire, mer desperasjon
Mens Schwarzeneggers The Running Man var campy og karikert, er Wrights versjon mørkere og mer politisk. Realityshowets produsent Dan Killian (Josh Brolin) og programleder Bobby Thompson (Colman Domingo) fungerer som symboler på kynismen i underholdningsmaskinen, men filmen mangler de ikoniske nemesisfigurene som gjorde originalen så minneverdig.
Her ligger også filmens største svakhet: The Running Man (2025) tar seg selv så alvorlig at den mister noe av den lekne, ironiske tonen som har kjennetegnet Wrights tidligere verker som Baby Driver og Hot Fuzz. I stedet får vi et mer generisk actionunivers, der Michael Bay-lignende eksplosjoner trumfer Wrights vanlige rytmiske finesse.
Stephen King på ny i rampelyset
Det er interessant å se The Running Man komme ut samtidig med The Long Walk, en annen King-historie som tematiserer dødelige konkurranser som masseunderholdning. Begge filmene belyser publikums moralske sløvhet og samfunnets blodtørst, men der The Long Walk er stillferdig og ubehagelig, er Wrights film et bombardement av lyd, lys og vold.
Til slutt står man igjen med en film som både imponerer og frustrerer. The Running Man (2025) er visuelt spektakulær og fullt av energi, men savner den personlige signaturen som gjør Wrights filmer unike. Den underholder – absolutt – men føles mer som et studiooppdrag enn et lidenskapsprosjekt.
Dette er en ambisiøs, storslagen og actionfylt nyversjon som løper i full fart gjennom Kings mørke univers – men mister litt av seg selv underveis.