14. november får vi en ny versjon av 80-tallsklassikeren The Running Man på kino. Men den viktigste historien handler ikke om hva som skjer på lerretet – men hvorfor vi stadig trekkes mot fortellinger der de fattige ofres som underholdning.
Da The Running Man kom på kino i 1987, tok den utgangspunkt i en mørk visjon: et USA der de fattigste ble jaget i et brutalt TV-show – blodig underholdning for massene. Arnold Schwarzenegger spilte helten som snudde spillet på hodet med rå styrke og en rekke onelinere. Filmen ble aldri en klassiker på linje med Terminator eller Predator, men har i ettertid oppnådd kultstatus som et voldsomt og glorete 80-tallsfenomen.
Selv hovedrolleinnehaveren var kritisk. I selvbiografien Total Recall (2012) beskriver Schwarzenegger filmen som en tapt mulighet, regissert av en uerfaren Paul Michael Glaser – bedre kjent som Starsky i Starsky & Hutch.
Nå, nesten 40 år senere, vender Hollywood tilbake. Regissør Edgar Wright lager en ny versjon, denne gangen tett basert på Stephen Kings roman fra 1982 (utgitt under pseudonymet Richard Bachman). Filmen markerer et sjeldent forsøk på å hente fram den mørke, satiriske undertonen fra originalteksten.
Med Glen Powell i hovedrollen og et stjernelag av medskuespillere – Josh Brolin, Colman Domingo, Lee Pace og Michael Cera – er forventningene høye. Men det mest interessante er kanskje hvordan romanens tematikk bare har blitt mer aktuell med årene.
Mer mørke, mindre glitter
På begynnelsen av 80-tallet ville Stephen King teste om bøkene hans solgte fordi de var gode – eller bare fordi navnet hans var blitt en merkevare. Som Richard Bachman skrev han noen av sine mørkeste og mest samfunnskritiske historier, deriblant The Running Man.
I romanen møter vi Ben Richards, en arbeidsledig mann i et USA preget av økonomisk kollaps, klimaproblemer og brutale klasseskiller. For å redde sin syke datter melder han seg på et TV-program der deltakerne jages og drepes for underholdningens skyld. Publikum tjener penger på å angi hvor han befinner seg, og medieapparatet gjør hans desperate kamp til et nasjonalt skuespill.
Forskjellen til filmversjonen er tydelig: I boka må Richards overleve i 30 dager på frifot, mens hele befolkningen oppfordres til å jakte på ham. Da Hollywood filmatiserte historien i 1987, ønsket de en global actionfilm – og Schwarzenegger, nylig kronet som verdens største actionhelt, ble et naturlig valg.
Der romanen understreker samfunnets kynisme og publikums medskyld, ble filmen et actioneventyr med muskelkraft som våpen mot diktaturet.
Fra fiksjon til virkelighet
Reality-TV har lenge testet grenser. Survivor og Big Brother la grunnlaget, mens Squid Game (2021) gjorde dødelige konkurranser til global underholdning – og ble i 2023 selv til realityshowet Squid Game: The Challenge.
Også i Norge har debatten gått. Ex on the Beach og Farmen kjendis bygger på konflikt, mens Kompani Lauritzen leker med disiplin og utholdenhet. Kritikken er ofte den samme: Hvor mye menneskelig lidelse er vi villige til å se for moro skyld?
Når unge deltakere forteller om psykisk press, hatmeldinger og netthets, er avstanden til Kings univers mindre enn vi liker å tro. Der Richards ble jaget gjennom tipslinjer, skjer «angiveriet» i dag via TikTok, kommentarfelt og X.
Fenomenet har også krysset over i virkeligheten. YouTube-stjernen MrBeast laget sin egen Squid Game, og i USA vakte et TV-forslag i vår oppsikt: The American, der 12 migranter skulle konkurrere om statsborgerskap. Det ble raskt avvist – men illustrerte hvor tynn grensen mellom fiksjon og virkelighet kan være.
Utveier eller resignasjon?
Kritikere har lenge påpekt at vi lettere forestiller oss verdens undergang enn slutten på kapitalismen. Dystopiene blir dermed samtidens mest gjenkjennelige uttrykk.
I romanen er det ikke bare spillets brutalitet som skremmer – men publikums villige medvirkning. Akkurat som i dag, der publikum ikke lenger bare ser på, men deltar: stemmer, deler, kommenterer, rangerer.
Likevel finnes det håp: samarbeid mellom marginaliserte, opprør mot systemet, helter som nekter å gi slipp på sin integritet.
Når både The Running Man og en ny filmatisering av Kings The Long Walk får premiere samme måned, mens The Hunger Games vender tilbake og Squid Game topper Netflix, peker alt i én retning:
Voldelige konkurranser som underholdning er ikke bare fiksjon. De er speilbilder av en virkelighet der konkurranse, rangering og overlevelseskamp har blitt selve livsformen.