Når vi snakker om Palestina, vi som bor i fredelige Norge, er det ofte krig og konflikt vi forbinder med navnet. De fleste av oss har relativt lite kjennskap til andre sider av saken, av hva dette navnet rommer av fortellinger. Og vi er lite orientert om regionens historie.

Selve navnet Palestina refererer både til et landområde og til en stat som kun delvis er anerkjent.

Filmen «Palestina 36» av Annemarie Jacir tar for seg noe av det historiske bakteppet til regionen. Som tittelen forteller oss er handlingen lagt til året 1936 – og delvis til 1937.

På denne tiden var regionen under britisk mandat. Staten Israel var ikke ennå opprettet. Det skulle gå enda litt over ti år før det skjedde. Men gjennom mange år hadde et betydelig antall jøder innvandret, hovedsaklig fra Europa. Britene styrte, og filmen dykker ned i hvordan dette foregikk.

Britisk kontroll

Når palestinske Jacir tar oss med til året 1936, da den arabiske befolkningen gjorde opprør mot britisk kontroll, er det ikke først og fremst arabisk versus jødisk som er temaet. Det er fortellingen om vestlig overherredømme over en lokal arabisk befolkning vi får. Riktignok ser vi noen scener i filmens første del der jødiske nybyggere rydder seg land i områder hvor arabisk befolkning har bodd i generasjoner. Og vi får se at nybyggerne beskyttes av britene.

Men det er altså britenes handlinger regissøren vil fortelle om. Hovedgrunnen er antakelig at hun mener at vi bør kjenne til kolonimaktens praksis. Ettersom Palestina ikke var en koloni, men under et annet lands mandat, vil noen kanskje protestere på bruken av begrepet kolonimakt. Men det synes åpenbart at Jacir ikke er opptatt av en diskusjon om begreper. Hun peker på den vestlige maktens styring i et landområde der den oppfattes som inntrenger.

Bildene

Det første filmatiske elementet som slår meg i denne filmen er widescreen-bildene. De er flotte, og gir filmen preg av å være «storfilm», selv om den behandler vanskelige og politiske temaer. Tanken trekker meg i retningen av storfilmer som David Leans «Lawrence of Arabia» (1962). Men først og fremst når det gjelder bildene.

Forskjellen mellom disse filmene ligger i hvordan britisk innblanding sett fra palestinsk perspektiv er et hovedtema i Jacirs film, mens Leans film ikke like tydelig har et uttalt politisk budskap – selv om også den problematiserer kolonialismen. Ved at Jacir bruker noe av den samme visuelle stilen, kommenterer hun også – om enn indirekte – hvordan vestlige filmskapere har fortalt «eventyrfortellinger» fra sine tokt til regioner der de ikke hører hjemme.

Noen av bildene er holdt i et langt smalere format. De er arkivbilder, fra 1930-tallet, som er restaurert og digitalt fargelagt. I den ferdige filmen er det noen ganger nesten vanskelig å se forskjell på dem og bredformatbildene. Sammensmeltningen mellom arkivbildene og de nye bildene er flott laget. Dessuten viser de gamle bildene et levende samfunn, som vi vet ikke eksisterer på samme måte i dag – etter årtier med krig. Vi ser for eksempel en flåte av palestinske fiskebåter.

Fortellingen

Filmens første del brukes til å etablere fortellingen. Her falt jeg av og til litt ut. Jeg fikk en følelse av at jeg burde ha hatt mer kunnskap om historien enn jeg har. Det er mye å holde styr på. Og slik sett gjenspeiler filmen et visst mylder av ulike interesser, i samspill og konflikt med hverandre.

Men etterhvert faller fortellingen på plass. Da får vi noen innblikk i møtet mellom britisk og palestinsk selvforståelse som er både interessant og innsiktsfullt. Vi blir vitne til at 1936-oppstanden utvikler seg. Et gryende agg mot britene vokser, og vi ser at det baserer seg på rå våpenmakt og undertrykking.

I Palestine 36 er det det palestinske samfunnet, ikke så mye individene, som er sentrum for oppmerksomheten. Jacir velger å tone ned fortellingen om «den ene helten», i motsetning til hva vestlige filmskapere tradisjonelt har valgt. På den måten bruker hun filmens personer til representanter for ulike tankesett, der forbindelsen mellom den som utøver dominans og den dominerte er det tydeligste momentet. Vi ser det blant annet ved britenes mange kontrollposter midt i palestinernes hjemland.

Mot slutten blir filmen tydeligere på hvordan motstanden mot britene også ble voldelig. Det skjedde særlig etter at Peel-kommisjonen, ledet av den britiske lorden William Peel, i 1937 for første gang foreslo en tostatsløsning.

Når verden ikke går framover

Det tydeligste almene budskapet vi får i Palestine 36, om enn indirekte, er at verden ikke alltid går framover. Filmen gir iallfall meg en følelse av at jeg får bevitne en tid der det ennå ikke var for sent å skape en trygg framtid. Den reiser et spørsmål om ikke nettopp midten av 1930-tallet var en skjebnetid for hele regionen – en slags «siste mulighet» for å sikre en fredelig sameksistens. Kanskje er nettopp det blikket naivt. Men som følelse er det holdbart.

Palestinsk film er i støtet i vår tid. Det lages film. Mye av den handler av forståelige grunner om det Palestina som eksisterer i dag og de konfliktlinjene dagens samfunn lever med. At Jacir tar seg tid til å gå tilbake i historien og vise oss et bakteppe som for mange av oss – iallfall oss som ikke kommer fra regionen – er mer ukjent, er fortjenestefullt. Men sannsynligvis har filmen en viktig oppgave i det palestinske fellesskapet også.