Jon M. Chu avslutter sitt todelte Oz-eventyr med stilige kulisser og sterke stemmer, men Wicked: For Good drukner i forklaringer og mister gnisten som gjorde første del så fengende.
PÅ KINO FRA 21. NOVEMBER: Om man lurte på hvordan de magiske innbyggerne i Oz egentlig bygde den gule veien, får man endelig svaret i Wicked: For Good – men kanskje hadde det vært bedre å la det være et mysterium.
Jon M. Chu vender tilbake til Smaragdbyen med del to av sitt ambisiøse, todelte musikalske epos, men denne gangen er magien forsvunnet i tåke, glitter og overforklaringer.
Stemningen er død
Der Wicked: Part One sprudlet av energi, lekne musikalske øyeblikk og et ekte vennskap mellom Glinda (Ariana Grande) og Elphaba (Cynthia Erivo), føles For Good mer som en pliktøvelse enn en fortsettelse. Filmen forsøker å fylle hvert hull, binde hver tråd og forklare enhver legende fra Oz-universet, men i prosessen mister den sin sjel.
Handlingen tar opp tråden der forrige film slapp: Elphaba er nå rikets fiende nummer én, mens Glinda har funnet seg godt til rette som talskvinne for den ikke fullt så vidunderlige trollmannen (Jeff Goldblum). Jonathan Bailey som Fiyero får minimalt å gjøre, og Michelle Yeoh – vanligvis et høydepunkt – fremstår uinspirert som den onde Madame Morrible.
Når Dorothy plutselig dukker opp – eller rettere sagt, nesten ikke dukker opp – blir filmens svakheter enda tydeligere. Historien klarer ikke å forene seg med The Wizard of Oz uten å blekne i sammenligning. Der den originale filmen svever, stamper Wicked: For Good tungt i kulissene.
Grande og Erivo fortjener bedre
Ariana Grande er sjarmerende og Cynthia Erivo leverer med kraft og verdighet, men ikke engang deres samspill kan redde et manus som tar seg selv altfor alvorlig. Musikken mangler friskhet, og selv de store følelsesmessige øyeblikkene drukner i CGI-tåke og pompøs symbolikk.
Jon M. Chu er en regissør med sans for spektakel, men ikke alltid for rytme. Denne gangen har han laget en film som dekker alt – uten å si noe nytt. Wicked: For Good er visuelt imponerende, men følelsesmessig hul; en overforklart avslutning på et eventyr som hadde fortjent en lettere hånd og en raskere takt.
Det er en visuelt påkostet, men følelsesmessig flat finale. To glimrende hovedroller fortjente en bedre film – og et litt mindre oppblåst Oz.