Med blod, raseri og filmglede: Jalmari Helander leverer en kompromissløs finsk spaghettiwestern der hevn og håp går hånd i hånd.

Sommeren 1946. Krigen er over, men ikke for alle. I Karelen – den delen av Finland som ble avstått til Sovjetunionen etter andre verdenskrig – ligger landskapet som et åpent sår.

Her plasserer Jalmari Helander sin nyeste eksplosjon av blod, stål og trass: Sisu: Road to Revenge, en oppfølger som tar alt som fungerte i originalen Sisu (2022), med Aksel Hennie som nazioffiseren Bruno Helldorf, og skrur det opp til elleve.

En mann, en hevn, et land i ruiner

Aatami Korpi (Jorma Tommila), den legendariske “mannen som nekter å dø”, vender tilbake til sitt tapte hjemland. Han demonterer restene av familiens hus, laster tømmeret på lasteplanet og setter kurs mot Finland – fast bestemt på å bygge alt opp igjen, bokstavelig talt.

Men ryktet om hans tilbakekomst vekker Igor Draganov (Stephen Lang), den russiske offiseren som myrdet Korpis familie og nå ser sitt eneste håp om soning i å utslette mannen han en gang ødela.

Resultatet er et møte mellom to menn som kun eksisterer gjennom vold – et f western-oppgjør i en verden der ære og hevn er de siste valutaene som fortsatt har verdi.

Western i i de finske skoger

Helander omfavner sin indre Sergio Leone. Karelen blir hans “Once Upon a Time in the North” – vidstrakte myrer og rykende ruiner badet i gyllent kveldsskjær. Fotograf Anssi Leino lar kameraet dvele ved de uendelige horisontene, og gir hver duell en sakral tyngde. Den finske villmarken får samme mytiske kvaliteter som Leones ørkenlandskap, bare byttet ut sand med mygg og kruttrøyk.

Musikken, komponert av Juri og Miska Seppä, forsterker følelsen av spaghettiwestern i nord. Steelgitarer og mannskor blandes med industrielle rytmer og slaviske undertoner – en lydkulisse som pisker opp både spenning og svart humor. Når blodet spruter og dynamitten smeller, føles det som om Morricone har flyttet til Finland.

Brutal skjønnhet og fandenivoldsk stolthet

Helander balanserer vold og absurditet med kirurgisk presisjon. Han vet nøyaktig hvor langt han kan trekke strikken før det bikker over i parodi – og så trekker han litt til, bare fordi han kan. Resultatet er lattervekkende, grotesk og uhyre tilfredsstillende.

Stephen Lang gjør sin Draganov til en bitter, halvbrutt krigsrest, men det er Jorma Tommila som eier filmen. Hans Aatami Korpi sier nesten ingenting, men blikket hans forteller alt: sorgen, rasen og en urokkelig vilje som kan flytte fjell – eller i det minste et helt tømmerhus.

«Sisu: Road to Revenge» er ren filmglede destillert ned til sitt mest primitive og vakre uttrykk. Forankret i historiske traumer, men fortalt som mytisk actioneventyr – en finsk spaghettiwestern der hevn og håp går hånd i hånd over en blodrød solnedgang.

Jalmari Helander leverer et stykke rå, kompromissløs filmkunst – brutal, vakker og fylt av fandenivoldsk finsk stolthet.