Bhutan kalles ofte verdens lykkeligste land. Men i Dechen Roders poetiske og foruroligende Jeg er sangen ser vi hvordan lykken også har skygger.

Roder, som markerte seg internasjonalt med Honeygiver Among the Dogs (2016), vender tilbake med et drømmende mysterium der myte, virkelighet og kvinnelig erfaring glir sømløst over i hverandre.

Skam og dobbeltgjenger

Filmen åpner med et uskyldig skolekor – barnerøster som fyller klasserommet med sang. Midt i harmonien blir læreren Nima (Tandin Bidha) kalt inn til rektor. En sexvideo har begynt å sirkulere på nettet, og kvinnen på opptaket ligner henne. Det er nok til å ødelegge alt. Jobben ryker, kjæresten vender seg bort, og hele lokalsamfunnet vender blikket sitt mot henne – dømmende, nysgjerrig, taus.

Nima nekter for å være kvinnen i videoen. Hun oppdager små detaljer som avslører at opptaket ikke kan være ekte: et fødselsmerke, et hotellnavn. Likevel er mistanken allerede sementert. For å renvaske seg reiser hun til byen Gelephu – og gradvis forvandles det realistiske dramaet til et mystisk selvportrett.

Når Nima ankommer baren fra opptaket, blir hun møtt som Meto. Alle kjenner henne – men som noen andre. Fra dette øyeblikket begynner Roder å løsne grepet om virkeligheten. Minnet, drømmen og speilbildet smelter sammen.

Mellom virkelighet og visjon

Roder iscenesetter Bhutans landskap og lys som en forlengelse av Nimas indre uro. Kameraet glir som en pust mellom ansikt og natur, mellom byens neonlys og fjellenes stillhet. Den blå belysningen gir filmen en hypnotisk tone, og musikken – en blanding av tradisjonelle sanger og moderne elektronika – forankrer den i et Bhutan som lever i to tidsaldre samtidig.

Tandin Bidha leverer en imponerende dobbeltrolle. Som Nima er hun sammensunket, søkende, utsatt; som Meto bærer hun en uforutsigbar frihet. To kvinner – eller kanskje to sider av samme sjel. Jeg er sangen blir dermed en reise i identitetens grenseland: hva betyr det å bli sett, trodd, elsket – og hva betyr det når bildet av oss selv går tapt?

Et feministisk ekko fra verdens tak

Roders film føyer seg inn i en bølge av asiatiske filmer som undersøker kvinnelig frihet i møte med digital skamkultur. Samtidig er den dypt forankret i bhutansk filosofi, der sjelen, karmaen og sangen henger sammen.

Jeg er sangen krever tålmodighet; rytmen er langsom, ofte drømmende, men nettopp derfor griper filmen. Roder viser hvordan kontrollen over kvinnens kropp – og bildet av den – blir et moralsk speil for et helt samfunn.

Med sitt visuelle mot og sin spirituelle ro står Jeg er sangen som et av årets mest originale filmverk fra Asia – et poetisk portrett av skam, frihet og håp fra et land som liker å kalle seg lykkelig, men som her viser at lykken har en pris.