Mads Mikkelsen og Nikolaj Lie Kaas briljerer i Anders Thomas Jensens nyeste verk – en absurd, brutal og uventet øm komedie om brorskap, selvbedrag og nedgravde hemmeligheter. 

KINOPREMIERE 28. NOVEMBER: Jensen leverer sin mest fullendte film til nå. Med Den siste viking beviser han at ingen skriver mørk komedie med større hjerte, humor og menneskelig innsikt. Årets mest lattervekkende og rørende film kommer ikke fra Hollywood – men fra Danmark.

Med Den siste viking leverer Danmarks ubestridte mester i absurd komikk en film som er like varm som den er vanvittig. Her møtes det groteske og det rørende i et skjevt univers der selv det mest forstyrrede mennesket rommer en kjerne av gjenkjennelig sårbarhet.

Som i Blinkende lykter, De grønne slakterne og Adams epler utforsker Jensen de mørke krokene i den menneskelige sjelen – men her med en ny modenhet og en understrøm av melankoli som gjør filmen både mer poetisk og mer nådeløs. Han er fremdeles den samme tragikomiske humanisten, men Den siste viking føles som en oppsummering av alt han har bygget gjennom to tiår – et verk som både samler og overskrider hans tidligere filmer.

Et manus som balanserer galskap og nåde

Jensens manus er en liten prestasjon i seg selv. Dialogen er knivskarp, rytmisk og absurd på den måten bare Jensen kan få til – en slags blanding av folkeeventyr og psykologisk krigføring. Hver replikk bærer et snev av eksistensiell krise, men leveres med en tørr, dødelig komikk.

Filmen makter å veksle mellom burlesk vold, dypt alvor og genuin varme uten å miste rytmen. Jensen skriver med kirurgisk presisjon, og bak det sprø ligger en urokkelig humanisme: troen på at selv de mest ødelagte kan finne et snev av tilgivelse.

Et ensemble i verdensklasse

Mads Mikkelsen leverer en av sine mest komplekse og karismatiske prestasjoner på lenge. Som Manfred – en mann som tror han er John Lennon og lengter etter et liv han aldri fikk – gir han både komisk timing og emosjonell dybde. Mikkelsen gjør den indre desperasjonen håndgripelig, og i scenene der virkelighet og fantasi kolliderer, bærer han hele filmen med et nærmest fysisk nærvær.

Nikolaj Lie Kaas er et perfekt motstykke som broren Anker, en mann som forsøker å stable et nytt liv oppå et fundament av løgner. Samspillet mellom ham og Mikkelsen er elektrisk – de er to sider av samme ødelagte oppvekst, og de løfter hverandre i hver scene. Det minner om den unike dynamikken de hadde i Adams epler, men her med mer sårhet og tyngde.

Bodil Jørgensen bringer en stille autoritet til rollen som søsteren Freja, og gir filmen et moralsk anker midt i kaoset. Hennes varme og tålmodige nærvær fungerer som en motvekt til mennenes desperate selvbedrag. Nicolas Bro, som den uforutsigbare Flemming, stjeler hver scene han er i med sin groteske blanding av brutalitet og barnslig uskyld – en ekte Jensen-karakter i sitt mest eksplosive element.

Et eventyr i mørke toner

Visuelt er filmen rik og utemmet – med slitte danske interiører, tåkelagte skogsscener og drømmeaktige tablåer som speiler karakterenes psykiske landskap. Jensen og hans faste fotograf, Kasper Tuxen, lar realisme og fabler flyte sammen med et tydelig personlig stempel.

Musikken – en uventet blanding av Beatles-covere, dansk folketone og melankolsk filmmusikk – understreker filmens absurde sjel: vakker, men forstyrret.

Dette er Anders Thomas Jensen på sitt mest modne, mørke og menneskelige. Et filmatisk eventyr om selvbedrag, brorskap og den farlige nåden som oppstår når man våger å grave i jorden etter sannheten.

Mikkelsen og Lie Kaas leverer karrierehøydepunkter, og Jensen viser hvorfor han fortsatt er Nordens mest særegne manusforfatter og regissør.

Den siste viking er et vilt, ømt og dypt menneskelig eventyr – en absurdistisk genistrek med et stort hjerte.