To Oscar-vinnere møtes i et intenst historisk drama der det kjmepes omsannhet, skyld og makt. Nürnberg kombinerer klassisk rettssalsspennning med psykologisk dybde – en film som både imponerer og irriterer, men aldri kjeder.

James Vanderbilt tar oss tilbake til rettssalene der verden for første gang stilte ondskap til ansvar. Nürnberg er et intenst og ujevnt rettsdrama som lar Rami Malek og Russell Crowe utfolde seg i en psykologisk duell om sannhet, skyld og menneskets natur. Resultatet er en tankevekkende film som både fenger og forstyrrer – men som ikke alltid finner balansen mellom patos og presisjon.

Et psykologisk kammerspill i historiens skygge

Der Stanley Kramers klassiker Dommen i Nürnberg (1961) fortalte om skyld, medvirkning og juridisk nybrottsarbeid, velger Vanderbilt å gå inn bak kulissene – til cellene, samtalene og stillhetene før dommene faller. Filmen bygger på Jack ElHais bok The Nazi and the Psychiatrist og følger møtet mellom psykiater Douglas Kelley (Rami Malek) og Hermann Göring (Russell Crowe).

Her er det ikke spørsmålene om lover og straffer som står i sentrum, men om forståelse – og om forståelse kan være farlig. Når Kelley forsøker å trenge inn i tankene til nazistenes nestkommanderende, blir han gradvis dratt inn i et moralsk minefelt der vitenskap, nysgjerrighet og medlidenhet glir over i ubehagelig sympati.

Crowe og Malek som moralske motpoler

Russell Crowe gjør sin mest kraftfulle rolle på lenge. Hans Göring er både manipulerende og magnetisk – en mann som forstår hvor langt sjarme og retorikk kan ta ham, selv på tiltalebenken. Han får selv sin egen ondskap til å virke fornuftig, og det er nettopp det som gjør ham så skremmende.

Rami Malek gir på sin side Douglas Kelley en sårbarhet som balanserer filmens intellektuelle tyngde. Hans søken etter sannhet blir en speiling av publikums – et forsøk på å forstå uten å unnskylde. Samspillet mellom de to er filmens hjerte, og i deres stillferdige samtaler ligger mer spenning enn i rettssalens store øyeblikk.

Mellom realisme og Hollywood-glans

Vanderbilt, mest kjent for actionfilmer som White House Down og The Amazing Spider-Man, gir Nürnberg en glanset overflate som tidvis skurrer mot materialets alvor. Brian Tylers musikk og Dariusz Wolski sitt filmfoto gjør enkelte scener nesten for storslåtte – som om filmens tyngde må forsterkes med filmatisk kraft i stedet for stillhet.

Heldigvis redder klipper Tom Eagles (Jojo Rabbit) rytmen, og filmen holder seg på rett side av melodramaet. Når arkivopptakene fra de frigjorte konsentrasjonsleirene vises, faller all estetikk bort, og Nürnberg finner sin sanne stemme – nøktern, rasende og nødvendig.

I tradisjonen etter Kramer og Holland

Nürnberg føyer seg inn i rekken av filmer som forsøker å bearbeide historiens moralske etterspill – fra Stanley Kramers Dommen i Nürnberg (1961) til Agnieszka Hollands Jøde i Hitlerjugend og In Darkness (2011), og den mer filosofiske Denial (2016).

Der disse filmene søker å forstå hvordan rettferdighet formes av sannhet, fokuserer Vanderbilt på hva som skjer i mennesket før dommen faller. Filmen minner oss om at rettsoppgjøret ikke bare fant sted i domstolen, men også i samvittigheten – både da og nå.

Nürnberg er ingen perfekt film, men den er både klok og modig. Den minner oss om hvorfor historien fortsatt må fortelles, og hvorfor spørsmålet om menneskets evne til ondskap aldri blir gammelt.
En film som ikke lar deg sitte uberørt – selv når den vakler mellom intellekt og iscenesettelse.