Dette er en praktbok for å ha liggende på stuebordet. En bok man kan mimre med, lese et og annet kapittel nå og da, men som det viser seg skal være vanskelig å legge bort.

Kinominner – Oslokinoene 100 år er en storformatbok på over to hundre og tretti sider som tar seg godt ut på det såkalte kaffebordet. Boken er en antologi bestående av film- og kinohistorie og kinominner skrevet av 36 ledende film- og kinoskribenter med Jan Erik Holst som redaktør.

Layout er luftig, presentasjonen er helstøpt og rik på bildemateriale. Det er i det store og hele en svært gjennomført bok om film, kino, historie, filmklubber, distribusjon, visningsformater, men først og fremst om kinominner og kinoopplevelser. Det er de personlige fortellingene om minneverdige opplevelser og kinominner fra en svunnen tid som gjør denne boken annerledes og svært god.

Hva er et kinominne og en kinoopplevelse? Kinoen er en fellesarena og dets program er en premissgiver for den offentlige samtalen, skriver Tom Remlov og Finn Skårderud. Ved å referere til Roland Barthes skildres det hvordan kroppen roer seg ned i kinosetet idet lyset slukkes i salen. Kinosituasjonen blir som en slags hypnose. Eller som et evigvarende minne om barndommens ukentlige høydepunkt, som Lise Fjeldstad så fint beskriver etterkrigstidens Norge. Det handler ikke nødvendigvis om hva de så, men om forventningene til opplevelsen og følelsen av å være i filmens vidunderlige verden.

Personlige kinominner

I det jeg begynner å lese boken begynner det å poppe opp ulike selvopplevde kinominner. Det er da foreldrene mine tok med en alt for ung gutt på Pelle erobreren i 1987. Hvordan jeg på Filmteateret et tiår senere ble slått i bakken av Saving Private Ryan (1998) under en av få kinoturer med min far i slutten av tenårene. Et annet er å hasardiøst sykle stående med min syv år gamle nevø på setet bak meg for å rekke animasjonsfilmen Hotel Transylvania på Saga. Eller det å dra alene til en kjølig kjellersal på Klingenberg for å bli underholdt samtidig som man flyktet fra sommerens kvelende hete.

Mitt kanskje viktigste minne er verdenspremieren på Petter Næss´ Into the White (2012) på Folketeateret hvor jeg gikk fra å snakke med Rupert Grint til å møte min samboer. En nyere opplevelse fikk jeg med presentasjon før og boklesing etter Robert Altmans 3 Women (1977) på Vega Scene. Kinominner er nemlig slike erindringer av personlige og minneverdige opplevelser, som Lars Saabye Christensen på langt bedre vis formulerer det i bokens forord.

Stor variasjon

Det fine med boken er variasjon. Det veksles stadig mellom artikler, presentasjoner og intervju. Et av disse er av svært fremstående kinopersonligheter som Ingeborg Moræus Hanssen og hvordan hennes nytenkende kinofilosofi endret kinoene i Oslo. Det er et godt portrett som fint kunne vært lengre. Så er spørsmålet om denne boken bare skal bestå av hygge? Hvor er historien om da hun skjelte ut David Cronenberg og nektet visning av Crash (1996)?

Dette er en bok krydret med de små interessante historiene. Et eksempel er hvordan ODEON skulle bygges i det gamle kloakkrenseanlegget under Akershus festning. Et illustrasjonsbilde av Louis Malle som besøkte det lille lokalet til Norsk filminstitutt på Røa får meg til å ta frem min Blu-ray boks med hans utsøkte filmer, jeg bor bare noen steinkast unna der bildet ble tatt. Sirlig beskrives arbeidet lagt ned før det vi kjenner som Filmens Hus. Dette er et sted hvor det var et bibliotek som jeg benyttet meg av under studiene og hvor jeg i perioder har hatt kontor i jobbsammenheng. Boken gir ikke bare kinominner, men også filmminner. Jeg var aldri i Terje Kristiansens IMAX-kino på Aker Brygge, men jeg skal huske den neste gang jeg besøker stand-up scenen Latter som i dag holder til i samme lokale.

De beste minnene

De beste tekstene er de tilbakeskuende personlige tekstene som med høy innlevelse forteller om en svunnen tid. John M. Jackobsen mimrer tilbake i tid da han var programansvarlig. Teksten er en lignende historie som han også nylig fortalte til Norsk Kultfilm sin podkast. En av anekdotene som frembringer et smil er hvordan enkelte kinoer droppet å vise den tredje av fem ruller for å få tid til en ekstra visning samme dag, men samtidig muliggjøre at kinomaskinisten rakk siste buss hjem. Dette trikset ble riktignok oppdaget av enkelte publikummere som hadde sett filmen intakt med alle rullene. Og ikke minst forteller han hvordan spekulativ film var kvalitetsfilm for ungdom, men uønsket fra voksne. Da de spekulative filmene forsvant ble kinoene nedlagt, er hans ironiske poeng.

En del av innholdet er skrevet av godt voksne som vier mye spalteplass til kino og film i førkrigstid. Noe av dette kan tidvis oppleves mindre interessant for de som hovedsakelig er opptatt av film fra og med 1960-tallet. Men det gjør ingenting så lenge det er interessante og fengende historier som den om hvordan 14 år gamle Harald Bergsaker snek seg inn på Fort Apache (1948) med 16 års grense på Ullevål kino. Eller den hvor 13 år gamle Kjell Billing ønsket å se Vokskabinettet (House of Wax, 1953) med 16 års grense på Lilleaker kino. Løsningen var å punge ut en krone for å låne en dåpsattest for å bevise riktig alder. Jeg kan se for meg hvordan dette foregikk på et lokale der jeg selv har stått skoledisco-vakt i nyere tid.

Kinohistorie

I forbindelse med filmstudier har jeg lest en del i Sigurd Evensmo standardverk Det store tivoli: film og kino i Norge fra 1967. Også i Kinominner er det viet store deler til nettopp kinohistorie. Bokens tredje del åpnes av Ove Solum, godt kjent for å skrive om norsk film- og kinohistorie. Også i denne boken tar han oss med på en reise fra starten på kinohistorien i Norge i 1906 og hvordan man fryktet at det skulle være skadelig for de unge. Deretter beretter han om fødselen til sensur og forhåndskontroll og tiden frem til opprettelse av Norsk Film A/S. Solum er innom tidlig kinohistorie, reklamefilm på kino og kinoen som et sted folk trengte under okkupasjonstiden. Eksplosiv nitratfilm og den eksplosive brannen på Colosseum i 1963 går igjen som en rød tråd gjennom denne boken. I et ferskt kinominne tenker jeg at denne brannen utilsiktet kan ha inspirert markedsapparatet til Netflix og Roar Uthaugs Troll 2 (2025). Under verdenslanseringen på nettopp Colosseum illuderte projiserte scener i kuppelen før filmens start at den ble ødelagt av troll.

Det store kinohistoriske eposet i Kinominner er Hugo Lauritz Jenssens langlesing. I en drivende god og interessant tekst sammenfatter han kinohistorien i Oslo. Det er litt om alt og svært engasjerende. Likevel vil man lese mer om kinoenes utfordringen med NRK og fjernsynets inntog i 1960 eller mer om kinokrisen i 1992. Teksten er til tross for å være den lengste, alt for kort. Også Lauritz Jenssen forteller om brannen på Colosseum og beskriver et bilde av kinodirektør Engh sittende i et kinosete midt i ruinene av Colosseum kinosal etter brannen, og det er et bilde jeg gjerne skulle sett i boken.

Kinoene i Oslo

En vesentlig del av boken er viet til de ulike kinoene i Oslo. Det er de som har eksistert og som har blitt borte. Det skrives også om de nye som har kommet til, men kanskje forsvunnet på veien. I det hele er dette en detaljert innføring og presentasjon av kinoene i Oslo. Med høy fokus på detaljer er det et historisk tilbakeblikk fra start til Nordisk film kino overtok. Det blir beskrevet hvordan prosessen gjøres i programutvalget på de ulike kinoene, og ikke minst kontrasten mellom THX-salen Colosseum og den moderne kinoen ODEON som setter kvalitativ standard i dag. De naturlige prosessene som må til i kampen mot strømmetjenesten.

Det handler ikke bare om de store, men også de små kinoene. Vekselsvis introduseres vi til de familiære kinoene og de mindre kjente som den på Kunstnernes hus. Eller Frogerner kinos vanskelige historikk.

Distribusjon

Utenom de som har jobbet med distribusjon er det ikke mange som har inngående kjennskap til hvordan filmdistribusjon faktisk fungerer. Åge Hoffart har hatt ledende roller innen distribusjon i mange tiår og forklarer distribusjonsmodellen på opplysende vis. Blant annet hvordan distributørene kjøper inn film og hvilken risiko de faktisk tar før en film settes opp.

I dag ser man ofte kinoplakater digitalt på en skjerm i kinolokalene. Før i tiden var de ikke bare på papir, men de måtte også endres til det norske markedet. En av artiklene i boken omhandler hvordan utenlandske kinoplakater ble påmalt norske titler, enten med sjablong eller gjennom silketrykk. Mens den første Star Wars-filmen hadde en enkel tittel, kom den Finse-innspilte oppfølgeren Imperiet slår tilbake med påmalt norsk tittel i 1980. Denne plakattradisjonen pågikk overraskende nok frem til 1990-tallet, kan vi lese.

Særformater

De som har opplevd film på 70MM-festivalen vil naturligvis ha stor interesse av Jan Olsens tekst og gjennomgang av de mer spesielle formatenes historie. Dette innebærer blant annet 3D-film, CinemaScope og hans hjertebarn 70MM-filmformatet. Det hele nok en gang rikt illustrert med interessante arkivbilder. Dette er ikke bare kinohistorie, men i høyeste grad også interessant filmhistorie. Han tar oss med tilbake til en tid hvor det å gå på kino for å se store episke filmer var en begivenhet. Deretter forklares årsaken til at kinoene gikk fra en stor sal til flere mindre saler på 1970-tallet. Det hele krydres med interessante sidehistorier skrevet på levende vis som at Independece Day ble vist på et 40 meter bredt lerret i Oslo Spektrum i 1996 til hvordan nyere filmer som Oppenheimer (2023) nylig kunne sees på 70mm på Cinemateket.

For å illustrere spennet i bokens innhold ytterligere kan det nevnes Gunnar Iversens tekst om de såkalte Oslo-filmene. Dette var informative korte dokumentarfilmer som ble vist før hovedfilmen, men som interessant nok fungerte som en viktig filmskole for filmarbeidere som ikke hadde noen skole, men også som informasjonsfilmer for byens befolkning. I motsatt side av tidslinjen utdyper en annen tekst den noe tekniske siden av digitaliseringen av kinoene. I overgangen fra fysiske filmruller til digitale filer kom store muligheter i distribusjonen av film.

Når kommer neste bok?

Et ankepunkt til boken er at jeg ville foretrukket å ha minibiografien om bokens skribenter i starten eller slutten av deres respektive artikler. Slik ville man fått en bedre innføring til skribentene enn å stadig måtte finne frem oversikten over forfatterne bakerst i boken.

Etter å ha lest denne praktboken om kinofilmens historie i Oslo undrer man bare på om når neste bok blir annonsert. Og da snakker vi selvfølgelig om Videominner!

Kinominner lanseres torsdag 27. november og kan blant annet bestilles fra Kinominner – Filmforlaget