Dette er ikke bare et gjensyn med Nora, Andreas og kaptein Kris. Det er en film som tør å grave dypere i sitt eget univers – bokstavelig talt.

PÅ NETFLIX 1. DESEMBER: Da Troll kom på Netflix i desember 2022, ble den på kort tid et globalt fenomen. Roar Uthaugs eventyrlige monsterfilm, som blandet norsk folketro med Hollywood-energi, ble den mest sette ikke-engelskspråklige filmen på strømmetjenesten noensinne – og er det fremdeles. Tre år senere er forventningene skyhøye når Troll 2 brøler seg ut av fjellet – og heldigvis leverer den.

Troll 2 åpner med et glimt av urtiden, før et nytt, gigantisk troll vekkes fra dvale i en fjellside i Trøndelag. Trondheim er målet, og denne gangen er det ikke bare byer som står på spill, men hele fundamentet for Norges historiske selvbilde.

Trollene er tilbake – og historien følger etter

Forsker Nora Tidemann (Ine Marie Wilmann) lever et tilbaketrukket liv etter hendelsene i Oslo, men blir dratt tilbake inn i dramaet når en ny trussel dukker opp. Sammen med den uforutsigbare rådgiveren Andreas (Kim Falck) og den handlekraftige kaptein Kris (Mads Sjøgård Pettersen) må hun stoppe et monster som bærer på et urgammelt nag – og som viser seg å ha en uventet forbindelse til  Olav den hellige.

Uthaug og manusforfatter Espen Aukan spinner videre på det de etablerte i første film: en blanding av nasjonalt traume, mytologisk mysterium og popcorn-underholdning. Troll 2 er både større og mer ambisiøs – men heldigvis også mer personlig. Nora står igjen i sentrum, og Wilmann gir henne et indre liv som løfter filmen utover sjangeren.

Når myte møter modernitet

Der mange monsterfilmer nøyer seg med å la byen brenne, gjør Troll 2 noe mer interessant. Den bygger en bro mellom Norges kristne historie og de eldre, hedenske kreftene som trollene symboliserer. Det finnes øyeblikk her som minner om både Indiana Jones og National Treasure – eventyrlig og ettertenksomt på samme tid.

Når Nora og teamet hennes dykker ned i kirkeruiner, dechifrerer glemte skrifter og finner ledetråder i snødekte fjellpass, merker man at filmen virkelig tror på sin egen mytologi. Det er ikke bare effektmakeri – det er verdensbygging med kulturell forankring.

Samtidig ligger det et underliggende tema her om tilhørighet og identitet. Trollene, som engang ble jaget fra landet under kristningen av Norge, blir nå et slags bilde på alt som er blitt glemt, fortrengt og oversett i vår egen historie.

Et storslått visuelt eventyr

Rent teknisk er Troll 2 imponerende. Uthaug har alltid hatt et skarpt øye for spektakulære miljøer, og her kombinerer han den røffe, ektefølte naturen med digitalt håndverk på høyt nivå.
Selv om Netflix’ strømmekvalitet fremdeles gir den velkjente «digitale glansen», klarer fotograf Oskar Dahlsbakken å gi bildene tyngde og tekstur. Trollene føles massive, men aldri overanimerte – de bærer preg av alder, av fjell og mose, av et helt landskap som har våknet til live.

Sekvensene i Trondheim er blant de mest spektakulære som noen gang er laget i en norsk film. Når megatrollet reiser seg over Nidarosdomen i et øyeblikk som både er hellig og hårete, er det vanskelig å ikke få en klump i halsen.

Skuespill med kraft og karakter

Ine Marie Wilmann er selve hjertet i filmen. Hun gir Nora en balanse mellom vitenskapelig nysgjerrighet og emosjonell sårbarhet som gjør henne troverdig midt i alt det fantastiske.
Kim Falck leverer et velkomment snev av humor som Andreas – alltid litt for rask i kjeften, men genuint engasjert – mens Mads Sjøgård Pettersen igjen viser hvorfor han er norsk films mest pålitelige actionmann.

Nye krefter som Sara Khorami tilfører energi, dybde og mangfold, uten at det føles som et påtvunget politisk grep. Hun bringer et moderne blikk til historien, og fungerer som bindeledd mellom myten og nåtiden.

Et større budskap bak brølet

Uthaug har alltid hatt en evne til å kombinere spektakulær underholdning med subtile samfunnskommentarer. I Troll 2 ligger det en mild, men tydelig refleksjon over hvordan Norge har behandlet sin egen historie. I jakten på å bygge et moderne, opplyst samfunn, har vi kanskje glemt noe – ikke bare i fjellene, men i oss selv.

Det er dette som gjør Troll 2 mer enn bare et monsteroppgjør. Den handler om hjem, arv og tilhørighet – om hva som skjer når naturen og historien krever å bli sett igjen.

En trollstor triumf

Troll 2 lykkes der mange oppfølgere mislykkes: den føles både som en naturlig fortsettelse og som en ny film med egen identitet. Det er fortsatt humor, hjerte og høylytte brøl – men også en uventet melankoli og en større mytologisk tyngde.

Roar Uthaug har laget noe sjeldent: en norsk blockbuster som ikke skammer seg over å være stor, og som samtidig våger å være vakker, tankefull og litt rar.

Når rulleteksten går og fjellet stilner, er det bare én tanke som står igjen: Vi håper på Troll 3 – for dette eventyret har bare så vidt begynt.