Teemu Nikki fortsetter å gå sine egne, mørke veier. Med 100 liter gull vender han tilbake til den finske landsbygda – til de håpløse, alkoholiserte og kjærlighetssøkende menneskene som befolker hans stadig mer forvridde univers.

PÅ KINO FRA 5.DESEMBER: Årets finske Oscar-kandidat gir oss et Finland sett gjennom et promillefilter: et sted der øl og blod går hånd i hånd, og hvor håpet alltid er like langt unna som neste flaske.

Etter filmer som Euthanizer og Death Is a Problem of the Living viser Nikki igjen at han er en kompromissløs filmskaper – og en som trives best i grenselandet mellom tragedie og absurditet. 100 liter gull er en svart komedie om familie, alkohol og fortrengte traumer, fortalt med like deler ølskum og desperasjon. Det er både frastøtende og fascinerende – men ikke alltid like vellykket.

Et Finland i bakrus

Det er umulig å se 100 liter gull uten å tenke på Aki Kaurismäki. Men der Kaurismäki er lavmælt og poetisk, går Nikki for fullt trøkk. Han forvandler det finske lynnet – den blandingen av stoisk tungsinn og absurd humor – til en grotesk karikatur.
Resultatet er energisk og uforutsigbart, men også tidvis utmattende.

Dette er Kaurismäki på speed – et finsk anti-eventyr der stillheten er byttet ut med desperasjon og slapstick-vold. Det er rått, intenst og ærlig, men mangler den emosjonelle presisjonen som kunne løftet filmen fra kult til klassiker.

Søstrene i Sysmä

Filmen følger søstrene Taina (Pirjo Lonka) og Pirkko (Elina Knihtilä), som lever i den lille bygda Sysmä. De brygger Sahti, Finlands eldgamle hjemmebrygg, men drikker langt mer enn de selger. Når lillesøster Päivi bestiller 100 liter til bryllupet sitt, starter en hektisk jakt på både øl, familieforlik – og verdighet.

Historien er enkel, men fungerer som et speil for et Finland som aldri helt har kommet seg ut av bakrusen. Ølet blir både frelse og forbannelse, en flytende metafor for landets kollektive melankoli. Nikki finner humor midt i elendigheten, men noen ganger drukner poenget i sitt eget promillenivå.

En skitten hymne til hjemlandet

Sammen med fotograf Jarmo Kiuru skaper Nikki et særegent, nesten western-aktig landskap – støvete, gyllent og fullt av resignert skjønnhet. Kameraet glir over åkrer og øde veier som om det lette etter et nytt Finland, et som fortsatt ikke vet om det skal le eller gråte.

Filmmusikken til Marco Biscarini er en blanding av Ennio Morricone og den finske tangokongen Olavi Virta, og forankrer filmen i både filmhistorie og finsk kultur. Og når diaréen bokstavelig talt spruter mot kameralinsen, er det på sitt vis brutalt ærlig – men også et tegn på at Nikki noen ganger mister balansen mellom det absurde og det meningsfulle.

Et brygg som både smaker og skummer – litt for mye

100 liter gull er ujevn og til tider for selvgod i sin egen galskap. Men bak all skitten og støyen finnes en film med hjerte – og en filmskaper som virkelig tør. Når det fungerer, er det hysterisk morsomt og overraskende rørende; når det ikke gjør det, føles det mest som en fyllekule uten bremser.

Teemu Nikki har laget en film som er like kaotisk som den er særegen. 100 liter gull er et grovkornet kjærlighetsbrev til Finland – halvparten galskap, halvparten genialitet – men også et bevis på at ikke alt som bobler nødvendigvis smaker godt hele veien.

Den er en skitten, sjenerøs og frustrerende filmopplevelse – på godt og vondt.