En tilbakestilling av hele Marvel-universet muliggjør en nullstilling av superhelttretthet? Eller? Vi ser på overgangen fra Thunderbolts* til The Fantastic Four: First Steps.

På 1980-tallet leste alle barn tegneserier. Vi pløyde oss gjennom bunkevis av hefter med Edderkoppen, De fantastiske fire og Prosjekt X. Noen eldre blad het Lynvingen, Våghalsen og Stålmannen før de senere ble relansert som Batman, Daredevil og Superman. Den med færrest superkrefter, men som likevel var den mest populære, var den jordnære mannen i trikot kalt Fantomet.

Den første bølgen

Senere kom en annen favorittsyssel, å tråle bruktbutikker og antikvariat på jakt etter hull i samlingen. Paradoksalt nok skulle bladene noen år senere stables i banankasser og plasseres i boden. Samtidig som tegneseriene forsvant fra bladhyllene kom filmene om de samme heltene. Og de var laget av anerkjente regissører. Mesterregissøren bak De mistenkte (1995) lagde X-Men (2000), Sam Raimi sto bak Spider-Man (2002), Ang Lee lagde Hulk (2003) og Ben Affleck spilte i Daredevil (2003).

Så kom en ny fase og en ny tilnærming med Iron Man (2008). Vi lot oss rive med, begeistre og underholde av Robert Downey Jr. Det var en spektakulær tid hvor historiefortelling var balansert med gode dataskapte effekter. Med suksessen kom stadig flere filmer og de kom tett. Men iveren etter å se de forsvant gradvis.

For mange å følge med på

For konsensus for superheltfilmen var at det kom for mange filmer om de mindre kjente karakterene og ikke alle filmene klarte å utmerke seg. Det ble rett og slett for mange popkornfilmer å følge med på parallelt med all annen film man måtte se. I ettertid kan man riktignok se at det i gjennomsnitt bare kom to filmer årlig. I 2014 tilføyde Guardians of the Galaxy derimot noe spinnvilt, lettere absurd og høyst sjarmerende til den repetitive superheltformelen. Og den ga et lite håp om at det fortsatt kunne være en fremtid for disse filmene. Eller?

Igjen ble det hele gradvis mer og mer uoversiktlig med de mange Avengers-filmene og stadige karakterer som fikk sine egne filmer. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg har sett noen Spiderman-filmer regissert av andre enn Sam Raimi. Jeg møtte Scott Derrickson i forbindelse med Sinister (2012), den vitenskapelig skumleste filmen noensinne laget, men klarte aldri å bli engasjert nok til å se hans Doctor Strange (2016). Kanskje så jeg bare filmene med karakterene fra tegneseriene som jeg likte som ung?

Spikeren i kista

2021 var året da jeg virkelig mistet appetitten på superheltfilmer.  Etter å ha vunnet Oscar for beste film og beste regi med Nomadeland (2020), valgte Chloé Zhao å lage den mildt sagt forglemmelige Eternals (2021). Nå handlet det ikke lenger om nostalgi, tegneserier og fortellerglede. Filmene hadde blitt produkter uten noen videre stor verdi. Noen unntak fra regelen var blant annet Black Widow (2021) som man bare måtte se da den var innspilt i Norge.

Opplegget med filmene i Marvel-universet var at de var inndelt i ulike faser. Jeg hadde fulgt med ganske greit gjennom fase en og to før jeg gradvis falt fra i fase tre. En gjennomgang av titlene i fase fire og fem resulterer i fire eller fem sette filmer. Men hva om man fikk muligheten til å starte på nytt?

Ny fase = en ny mulighet

Thunderbolts* (2025) er siste film i Marvel Cinematic Universe: Phase Five mens The Fantastic Four: First Steps (2025) er første film i Phase Six. Denne sjette fasen er en slags nullstillelse. «Vi kaller det et reset, ikke en reboot. Ordet reboot høres for drastisk ut og kan skape forvirring», har Marvels kreative overhode Kevin Feige uttalt. Kan denne nullstillingen være en gylden anledning til å gi Marvel et nytt forsøk?

Med sin upolitiske korrekte russisk aksent kaster Yelena (Florence Pugh) oss inn i en fiffig leiemorderverden. Men underveis i Thunderbolts* som ble markedsført som en litt frittstående film, viser det seg at det har skjedd noe viktig i tidligere Marvel-filmer og faser som man har gått glipp av. Her er det tydlig referanser tilbake til  Avengers-filmer, stadige multivers-historier, fase 4 og fase fem. Men kunne ha lest seg opp på alt dette, men samtidig har jeg i lang tid hatt en plan om å se alle Avengers-filmene samlet en dag. Okei, kanskje Thunderbolts* ikke var noen nullstilling, men hva med neste film?

Ny fase = enda en mulighet 

De tidligere filmatiseringene med Jessica Alba i Fantastic Four (2005), Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer (2007) og Kate Mara i Fantastic Four (2015) har ikke gitt noen verdige minner, så vidt jeg kan huske. Disney kjøpte rettighetene til universet fra 20th Century Fox og nå har tegneserien fått sin andre reboot. Pedro Pascal som Reed Richards er alene en grunn til å se The Fantastic Four: First Steps (2025). Helt siden han fikk sitt gjennombrudd med den ypperlige TV-serien Narcos i 2015 har han blitt en av våre yndlingsskuespiller. Han klarer kunsten å både spille en ordinær rolig mann og en nådeløs kriger. Gi en rolle til Pedro Pascal og du har en hott film. Og det er det Hollywood gjør.

Og ja, det viser seg å være en ganske bra nullstilling av Marvels superheltfilmer. Man kan se The Fantastic Four: First Steps uten å måtte forholde seg til alt for mange tidligere filmer. Ikke minst gir den oss i aller høyeste grad en nostalgisk reise tilbake til en tid hvor man leste tegneserier. Det er lekne og retrofuturistisk kulisser med 1960-tallets fargepalett og estetikk. Det er et vittig manus  kombinert med en leken historie.

Fanget i en ny spiral?

Sue Storm (Vanessa Kirby) er gravid og skal få barn med Richards. Noe uventet skjedde da de var på ekspedisjon og dette førte til avik og superkrefter. En dag dukker en sølvskinnende figur opp og forteller at deres planet er merket for ødeleggelse av Galacatcus. De fire stilles ovenfor et umulig krav for å redde sin verden. Det er en klassisk oppskrift på en superheltfilm og altså intet nytt under solen. Det er altså ikke filmens langtekkelig kamp som er dens trekkplaster, men en underholdende muligheten til å se en superheltfilm uten å ha måttet se flere titalls tidligere filmer.

I rulleteksten indikeres det hvem som dukker opp i de kommende filmene Avengers: Doomsday (2026) og Avengers: Secret Wars (2027). Og før man ser disse to filmene bør man antagligvis både ha sett Thunderbolts* og The Fantastic Four: First Steps for å henge med i svingene. Og med det så er du egentlig fanget i en ny langvarig spiral med en rekke filmer. Kanskje må jeg faktisk se Avengers:Doomsday og Avengers: Secret Wars, men så får det sannelig være nok. Eller?

Thunderbolts og The Fantastic Four: First Steps er ute på 4K+Blu-ray.