Høydepunktene på årets internasjonale filmfestival i Thessaloniki omfattet både et tysk historisk drama om overgrep og et sexpositivt belgisk samtidsdrama, så vel som mer gåtefulle filmer fra Spania og hjemlandet Hellas – samt en forfriskende usympatisk Adèle Exarchopoulos.

Cinema har igjen besøkt den internasjonale filmfestivalen i Thessaloniki, som i år ble arrangert i sin 66. utgave i perioden 30. oktober til 9. november. Festivalen med særlig fokus på uavhengig film og nye stemmer er en av de viktigste i Balkan-regionen, og gir ikke bare anledning til å se film fra vertslandet og regionen for øvrig, men også et bredt utvalg titler fra resten av verden.

Festivalen åpnet med den amerikanske indiefilmveteranen Jim Jarmusch’ nye spillefilm Father Mother Sister Brother, som under to måneder tidligere ble belønnet med Gulløven i Venezia, og som får norsk kinopremiere 10. april.

Isabelle Huppert æresgjest

Det største navnet blant årets gjester var den franske skuespilleren Isabelle Huppert, som var æresgjest på festivalen og ble hyllet med et retrospektiv bestående av hele 15 filmer.

Dette «tribute»-programmet spant fra Michael Ciminos Heaven’s Gate fra 1980, som opprinnelig ble ansett som en kunstnerisk så vel som økonomisk fiasko og senere har fått langt mer positiv anerkjennelse, fram til den franske filmen The Richest Woman in the World fra i år, regissert av Thierry Klifa, som på sin side er inspirert av en offentlig kjent skandale knyttet til arvingen av L’Oréal-konsernet. Fra tidsrommet imellom disse omfattet retrospektivet filmer av blant andre Claude Chabrol, Claire Denis, Michael Haneke, Joseph Losey, Hal Hartley og vår egen Joachim Trier, sistnevnte representert med Louder Than Bombs. Og ikke minst Paul Verhoevens ganske så elleville Elle, som man under festivalen hadde anledning til å se med innledning av Huppert.

I forkant av denne visningen ble hun tildelt en ærespris av byens ordfører for sitt bidrag til film og kultur.

I Thessaloniki ga Huppert dessuten en åpen «masterclass» om sin tilnærming til skuespill innen både teater og film, som var en av flere mesterklasser under festivalen med profilerte navn innen ulike fagområder. En annen av disse dreide seg om casting, med norske Yngvill Kolset Haga (som blant mye annet har castet Affeksjonsverdi) blant de internasjonale rollebesetterne i panelet, mens den britiske kostymedesigneren Catherine George holdt en mesterklasse der hun blant annet fortalte om sitt samarbeid med filmskapere som Jim Jarmusch, Bong Joon Ho og Lynne Ramsay.

Særlig verdt å trekke fram er mesterklassen med den amerikanske filmfotografen Frederick Elmes, som også har jobbet mye med Jarmusch. Veteranen Elmes er dessuten kjent for sitt samarbeid med David Lynch, deriblant som fotograf på Eraserhead, Blue Velvet og Wild at Heart. Under denne høyst interessante mesterklassen viste og kommenterte Elmes klipp fra begge de to sistnevnte Lynch-filmene, Jarmusch’ Paterson og The Ice Storm av Ang Lee, før han avslutningsvis kom inn på erfaringene fra sitt arbeid med John Cassavetes. Her tok han tilhørerne gjennom et klipp fra The Killing of a Chinese Bookie, som Elmes var kameraoperatør på.

Musikkdrama, maskulinitet og barns perspektiv

I årets hovedkonkurranse var finske Lauri-Matti Parppeis spillefilmdebut A Light That Never Goes Out, som er en norsk co-produksjon. Med en musikkreferanse mange vil gjenkjenne i tittelen, er dette en sjarmerende og bittersøt dramakomedie om musikkens helbredende kraft, og inneholder mye særpreget, eksperimentell musikk som er improvisert fram av skuespillerne. A Light That Never Goes Out hadde verdenspremiere i sideseksjonen ACID under årets Cannes-festival og har også blitt vist på festivaler i Norge, før den får ordinær norsk kinolansering neste år.

Et av de klareste høydepunktene i hovedkonkurranseprogrammet var den tyske filmen Karla, regissert av Christina Tournatzès, som ble belønnet med hovedjuryens pris for beste manus, samt publikumspris og filmkritikerprisen fra Fipresci for beste film i den internasjonale konkurransen. Karla er basert på en sann historie fra begynnelsen av sekstitallet om en ung jente som rømmer fra familien sin og oppsøker en dommer i München, med ønske om å stille faren for retten for seksuelle overgrep. Dette er et meget sterkt og bevegende drama om et stadig relevant tema, med en imponerende prestasjon av den kjente skuespilleren Vicky Krieps’ datter Elise Krieps i hovedrollen.

Også i hovedkonkurransen var den rumenske spillefilmen Milk Teeth av Mihai Mincan, som med kunstferdig filmatisk sensibilitet beretter om en ung jente som opplever at storesøsteren forsvinner under uvisse omstendigheter mot slutten av landets kommunistiske diktatur. Filmen er en dansk samproduksjon, og fortellingens subjektive forankring i barnets perspektiv kan føre tankene til Lynne Ramsays Ratcatcher.

Fra samme program skal nevnes britiske Helen Walsh’ On the Sea, som er et nyanserikt drama om maskulinitet og homoseksualitet lagt til et tradisjonelt kystsamfunn i Wales. Noen beslektede temaer er å finne i den spansk-katalonske/tyske filmen Strange River av Jaume Claret Muxart, også fra hovedkonkurransen, som på sin side er en drømmeaktig og betagende enigmatisk «coming of age»-beretning.

En vel så enigmatisk film fra den samme spanske regionen er Gabriel Azoríns Last Night I Conquered the City of Thebes i seksjonen >>Film Forward, for filmer som på ulike vis bryter konvensjoner. Her kan man se et visst slektskap med katalanske Albert Serra, i en merkverdig og dempet film i «slow cinema»-tradisjonen som både innehar en markant tilstedeværende i nuet og en gradvis utvisking av skillet mellom ulike tidsepoker.

To filmer fra >>Film Forward-programmet som gjorde seg spesielt bemerket var iransk-amerikanske Mehrnoush Alias 1001 Frames, som vant både prisen for beste film og publikumsprisen i denne seksjonen, og belgiske Manoël Duponts Before / After, som vant prisen for beste regi i tillegg til at filmens to hovedrolleinnehavere fikk hederlig omtale. 1001 Frames er en original «mockumentary» som gjennom auditionrundene for en fiktiv filmproduksjon i Iran retter søkelys mot ujevne maktforhold og kvinnelige skuespilleres utsatte posisjon, mens den også til dels dokumentaraktige Before / After er en besnærende og lunt humoristisk film om to menn som reiser til Istanbul, der begge skal utføre en hårtransplantasjon.

Greske høydepunkter

En film fra festivalens hjemland som utmerket seg var Bearcave, regissert av Krysianna B. Papadakis og Stergios Dinopoulos, som blant flere priser under utdelingsseremonien vant prisen for beste greske debutfilm og Fipresci-kritikerjuryens pris for beste film i det greske konkurranseprogrammet. Dette er et både intimt og mystisk, egenartet og svært forførende drama om to barndomsvenninner fra et ruralt område i Hellas – som drives fra hverandre da en av dem blir gravid og flytter til den større byen Larissa, samtidig som de dras mot hverandre som mer enn venninner. Bearcave hadde verdenspremiere i sideprogrammet Giornate degli Autori på filmfestivalen i Venezia.

Blant årets greske filmer vel verdt å merke seg er også Alexander Voulgaris’ They Come Out of Margo, som i likhet med belgiske Before / After hadde sin verdenspremiere i Karlovy Vary-festivalens Proxima-seksjon. Filmskaperen, som også går under navnet The Boy, er i tillegg musiker og filmkomponist, og hans nye film inneholder musikalske innslag der karakterene bryter ut i sang. They Come Out of Margo er en eksperimentell film med grøsser- så vel som musikalelementer som handler om en populær og traumatisert musikkartist som har trukket seg tilbake – spilt av Sofia Kokkali, kjent fra flere nylige greske filmer og langvarig samarbeidspartner med Voulgaris. Det har ikke manglet på ukonvensjonelle musikaler i det siste, men Voulgaris’ gåtefulle og fascinerende film er like fullt modigere og mer særegen enn de fleste andre i denne bølgen.

I seksjonen Meet the Neighbours+, med filmer fra Balkan- og middelhavsregionen, vistes den kypriotiske filmen Smaragda – I Got Thick Skin and I Can’t Jump av Emilios Avraam. Denne debutfilmen er et karakterportrett av en tidligere tv-programleder i førtiårene, nydelig gestaltet av Niovi Charalambous, som ser seg nødt til å nå ut til flere følgere gjennom sosiale medier, parallelt med at hun tar seg jobb som aktivitetskoordinator for barn på et lokalt feriehotell. Hovedkarakteren er både singel og barnløs uten å være desperat opptatt av å gjøre noe med noen av delene, i en empatisk, velfortalt og bittersøt film som kan gi assosiasjoner til Sebastián Lelios Gloria. Smaragda – I Got Thick Skin and I Can’t Jump hadde premiere på Tallinn Black Nights i fjor.

Belgisk BDSM, midnattsfilm fra Wheatley og nye absurditeter fra Dupieux

I seksjonen Open Horizons, der man finner et omfattende utvalg filmer av gjennomgående høy kvalitet, vistes den belgisk/franske spillefilmen Kika. Regissør Alexe Poukines spillefilmdebut deltok i Critics’ Week-seksjonen på årets Cannes-festival, og handler om en belgisk kvinne med forsørgeransvar som grunnet tragiske omstendigheter ser seg nødt til å utforske nye inntektskilder innen BDSM. Kika tilnærmer seg sexarbeid og tematikken for øvrig på forbilledlig fordomsfritt vis, og er et humoristisk, genuint rørende og ikke minst kløktig fortalt drama, hvor også hovedrolleinnehaver Manon Clavel skal framheves spesifikt.

I samme programseksjon var den produktive franske absurdisten Quentin Dupieux’ The Piano Accident, der Adèle Exarchopoulos spiller hovedkarakteren som ikke føler smerte, og har opparbeidet seg rikdom og kjendisstatus gjennom Jackass-lignende videoer i sosiale medier. Med sin kombinasjon av absurdistisk humor med smart og relevant samfunnssatire er The Piano Accident Dupieux på sitt ypperste, mens Exarchopoulos gjør en forfriskende annerledes og ganske så vidunderlig rolletolkning som den ikke utpreget sympatiske hovedpersonen.

Sist, men ikke minst: Den britiske regissøren Ben Wheatley er ikke bare aktuell med spillefilmen Normal med Bob Odenkirk, men også med en langt mer hjemmesnekret film med betydelig kultpotensial som var å se i Thessaloniki. Bulk forteller en intendert forvirrende historie om en journalist som kidnappes for å utføre et oppdrag knyttet til et mislykket strengeteoretisk eksperiment, som fører ham ut i et utall alternative dimensjoner. Den lekne og eksperimentelle Bulk er en slags «DIY»-sci fi-film, komplett med miniatyrmodeller, bruk av ulike hjemme-opptaksformater og en mengde sjangerreferanser, kanskje særlig til kultserier fra sekstitallet – og ble passende nok vist som en av festivalens midnattsfilmer. I likhet med mange av regissørene av filmene på festivalprogrammet, var filmskaper Wheatley tilstede og møtte publikum til samtale etter visningen.

Den 66. utgaven av Thessaloniki International Film Festival ble arrangert i perioden 30. oktober til 9. november 2025.