Det finnes filmer som skildrer ambisjoner. Så finnes det filmer som blottlegger dem – som åpner opp alt det desperate, forfengelige og menneskelige bak behovet for å bli sett. Marty Supreme er en slik film.

PÅ KINO FRA 25. DESEMBER: Josh Safdie tar et tilsynelatende ubetydelig tema – bordtennis – og forvandler det til et stykke kino som pulserer av liv, løgn og overlevelse. Resultatet er årets mest uventede mesterverk.

En bedragers metamorfose

Timothée Chalamet er Marty Mauser, en skoselger fra New York som ser på bordtennis som en vei ut – eller kanskje bare som en måte å rettferdiggjøre sin egen eksistens på. Han lyver, forfører, tilpasser seg – men bak manipulasjonen skimtes et dypt menneskelig rop etter mening.

Chalamet gir rollen en nervøs energi som minner om en ung Al Pacino i Dog Day Afternoon, men filtrert gjennom Safdies febrilske univers av neon, støy og moralsk forfall.

Safdie lar oss aldri vite om Marty egentlig tror på sitt eget talent, eller bare på illusjonen av det. Det er i dette spenningsfeltet – mellom selvovergivelse og selvbedrag – at filmen finner sin hypnotiske rytme.

Bordtennis som livsfilosofi

Darius Khondjis foto forankrer filmen i et rått, nesten neorealistisk uttrykk. De trange New York-rommene, den klamme luften på Ritz-hotellet, og det poetisk grå lyset over Tokyo – alt føles gjennomlevd, som om kameraet selv svetter med karakterene. Daniel Lopatins elektroniske filmmusikk gir fortellingen et drømmende, tidløst preg – et sted mellom 1955 og nå.

Bordtennis blir her en metafor for identitet: hver serve er en sjanse til å kontrollere noe, selv i et liv der alt annet er ute av balanse. Når Marty står overfor sin japanske motstander, Koto Endo, føles det som to livsfilosofier i duell: ro mot rastløshet, sannhet mot bedrag.

En film som føles som et nervesammenbrudd

Marty Supreme er både kaotisk og stramt komponert, et filmatisk paradoks som bare Josh Safdie kunne fått til. Han henter energi fra Uncut Gems, men finner her en større ømhet.

Midt i all støyen oppstår små øyeblikk av stillhet – som når Marty ser sitt speilbilde i en knust bordtennisball. Det er i disse bruddene filmen viser sitt sanne ansikt: en fortelling om menneskets umettelige behov for å føle seg levende, selv gjennom løgner.

Et mesterverk om moderne overlevelse

Dette er filmen som endelig beviser at Timothée Chalamet er mer enn et idol – han er en skuespiller av klassisk kaliber. Safdie på sin side viser seg som vår tids store urbanist, en filmskaper som forstår hvordan byens støy, kapitalens fristelser og ensomhetens tomrom henger sammen.

Marty Supreme er mer enn et drama om sport; det er et psykologisk kart over ambisjonens anatomi. En fabel om en mann som forsøker å selge seg selv som et produkt, og som til slutt oppdager at markedet allerede har spist ham levende.

Når rulleteksten kommer, sitter man igjen med følelsen av å ha sett noe ubehagelig sant – og dypt vakkert.  Dett er årets mest uforglemmelige film.