Ethan Hawke skinner som aldri før i Sterlin Harjos neo-noir fra hjertet av Oklahoma – en serie som kombinerer skarp samfunnssatire med varm menneskelighet og filmatisk poesi.

En sannhetssøker i støv og sepia

Lee Raybon (Ethan Hawke) drivet et antikvariat i Tulsa. I tillegg er han frilansjournalist og en selvutnevnt «sannhetshistoriker», som han selv definerer slik: «Jeg leser ting, jeg forsker på ting, jeg kjører rundt og finner ting. Så skriver jeg om ting. Noen bryr seg, noen gjør det ikke … La oss bare si at jeg er besatt av sannheten.»

Sterlin Harjo – kjent fra Reservation Dogs – tar noir-sjangeren ut av storbyen og plasserer den midt i det solblekede amerikanske hjertet. Resultatet føles som om Fargo hadde møtt Blue Velvet på en varm landevei: den samme blandingen av absurd humor og mørke undertoner, men med en uventet varme i bunn. Her er ikke ondskapen stilisert, men organisk – grodd frem mellom gamle bøkene, støvete bardisker og stillheten etter et bluesriff.

Lee Raybon er kronisk skadet, blakk og noe klønete, men lar seg ikke stoppe i jakten på den skitne undersiden av de «respektable» innbyggerne i Tulsa – særlig byens mest innflytelsesrike familie: Washberg-familien. En av dem, Donald (Kyle MacLachlan), stiller som guvernørkandidat; hans sorte får av en bror, Dale (Tim Blake Nelson), var en eksentrisk einstøing som kanskje – eller kanskje ikke – tok sitt eget liv.

Lee bestemmer seg for å etterforske Dales død, og underveis avdekker han et mer uhyggelig lag av korrupsjon og grådighet knyttet til hvit nasjonalisme – en trussel som ikke bare kan utslette Nord-Tulsas svarte og urfolksamfunn, men også Lee selv.

Ethan Hawke på sitt mest menneskelige

Hawke har aldri vært bedre. Han gir oss en Raybon med en blanding av klønete romantikk, intellektuell glød og en slags håpløs tro på rettferdighetens eksistens. Han er en bohem med støv på skuldrene og moral i hjertet – en moderne Don Quijote på jakt etter sannhet i en verden av løgner.

Det er en rolle som føles skrevet for ham: varm, morsom, sliten og helt uten forfengelighet. Hver scene – enten han får juling i en bar eller diskuterer journalistikk med sin trettenårige datter – noe han knapt har tid til – føles det ekte. Hawke lar oss se mennesket bak helten, og det gjør The Lowdown uforglemmelig.

Et frodig persongalleri

Sterlin Harjo har skapt et univers der selv birollene føles viktige. Jeanne Tripplehorn er glitrende som den manipulerende enken Betty Jo, Kyle MacLachlan bringer Twin Peaks-vibbene som maktsyk guvernørkandidat, og Keith David leverer ren poesi som privatdetektiven Marty.

Og så er det Peter Dinklage – i en liten, men minneverdig rolle som Raybons litterære svirebror. Samspillet mellom Dinklage og Hawke er ren magi; et lite stykke vennskapshistorie midt i en fortelling om konspirasjon og korrupsjon.

En kjærlighetserklæring til sannheten

The Lowdown er på overflaten et krimdrama, men under den skarpe satiren banker et varmt hjerte for fellesskap og integritet. Harjo lar serien være både kritisk og håpefull, vittig og oppriktig. Det er en fortelling om de små menneskene – de som nekter å tie.

Selv når serien bikker over i det nostalgiske mot slutten, føles optimismen aldri falsk. Den er en påminnelse om at sannhetssøkeren, drømmeren og idealisten fortsatt har en plass i vår kyniske tid.

The Lowdown er en sjelden skatt – en serie som føles like mye som et dikt som et drama. Ethan Hawke er i sitt livs form, Sterlin Harjo viser at han er en av USAs mest originale stemmer, og sammen har de laget en varm, vittig og visuelt nydelig fortelling om sannhet, lojalitet og troen på mennesket.