Etter Gullpalmen og sjokket med Titane vender Julia Ducournau blikket innover – og mister grepet. Alpha prøver å forene tenåringsangst og AIDS-metafor, men drukner i sin egen symbolikk.

Julia Ducournau har aldri vært redd for å gå til ytterlighetene. Med Raw (2016) og Titane (2021) etablerte hun seg som en av de mest kompromissløse og kroppsnære filmskaperne i sin generasjon – en auteur som gjorde det groteske poetisk, og det fysiske eksistensielt. Derfor er Alpha en overraskelse, og kanskje også en skuffelse. For denne gangen legger Ducournau bort blod, metall og metamorfoser, og vender seg mot en mer symboltung form for drama.

Resultatet er en film som både vil være poetisk og politisk, men som ender et sted midt imellom: en visuelt vakker, men fortellermessig uttørket allegori over AIDS-epidemien – og et sjeldent eksempel på at Ducournau tenker mer enn hun føler.

Et virus og en metafor

Filmen utspiller seg i et udefinert tidsrom, rundt 1990-tallet. Vi møter tenåringsjenta Alpha (imponerende spilt av debutanten Mélissa Boros), som etter en fest får en mystisk infeksjon via et tatoveringsnål. Moren, Maman (Golshifteh Farahani), en overarbeidet lege, mistenker umiddelbart en smitte – og frykten viser seg å være berettiget.

Etter hvert som sykdommen utvikler seg, blir det tydelig at Ducournau ønsker å lage en metaforisk fabel om AIDS. Infeksjonen sprer seg på samme måte som i virkeligheten, men konsekvensene er mer symboltunge. Kroppene blir glatte og marmoraktige, som om huden forvandles til stein. Det er et vakkert, men også forstyrrende bilde – estetisk raffinert, men etisk tvetydig. Å gjøre AIDS «vakkert» er et dristig valg, og et som filmen ikke helt klarer å forsvare.

Mellom kropp og konsept

Ducournau har tidligere brukt kroppen som et speil for identitet og transformasjon. I Raw ble kannibalismen et uttrykk for seksuell oppvåkning; i Titane ble bilmetall og kjøtt en forvridd form for foreldreskap. I Alpha forsøker hun å gjøre sykdommen til et bilde på både tenåringens kroppslige usikkerhet og samfunnet rundt henne.

Men der de tidligere filmene vibrerte av energi og rå sårbarhet, føles Alpha som et intellektuelt prosjekt. Filmen snakker mer om kroppen enn den lar oss kjenne den. Det er lite sanseinntrykk, lite kjøtt. Ducournau, som tidligere dyrket kroppens språk, ender nå opp med å abstrahere den bort i et konsept.

Et marmorert mareritt

Rent estetisk er Alpha både imponerende og ujevn. Den mørke, bruntonede fargepaletten gir filmen et kvelende uttrykk, mens overgangen mellom drøm og virkelighet stadig glir over i hverandre. Enkelte sekvenser – særlig drømmene der Alpha møter sin syke onkel Amin (Tahar Rahim) – har en nesten hypnotisk kraft. Men i lengden blir stilen monoton.

Filmen preges også av en påtrengende lydmiks og et lydspor som vil mer enn det klarer. Der Titane brukte støy som en form for emosjonell punk, føles det her som en overproduksjon som overdøver stillheten filmen egentlig trenger.

Et morskap i krise

Den mest vellykkede tråden i filmen er forholdet mellom mor og datter. Farahani og Boros leverer intense prestasjoner som to kvinner på hver sin side av et sammenbrudd – en mor som ser sin datter gå i oppløsning, og en datter som forsøker å finne mening i egen kropp. I deres scener aner man en film som kunne vært virkelig sterk: et kammerdrama om generasjon, frykt og kjærlighet, fortalt med Ducournaus kompromissløse øye.

Men denne relasjonen forsvinner stadig bak et tungt lag av symbolikk. Alpha er mer opptatt av hva sykdommen «betyr» enn av hvordan den føles. Resultatet er en film som snakker om smerte uten å la oss kjenne den.

Når kunst blir kalkyle

Det er mulig å lese Alpha som et forsøk på å lage et mer «voksent» og reflektert verk – et steg bort fra den kroppslige provokasjonen Ducournau ble kjent for. Men paradoksalt nok føles filmen både tryggere og mer distansert enn alt hun har gjort før.

Der Titane var eksplosivt personlig og grenseløs, fremstår Alpha nesten museal – som et kunstprosjekt laget for å analyseres mer enn å erfares. Når filmen til slutt forsøker å runde av med et melankolsk crescendo, har følelsene allerede fordampet.

Vil for mye

Alpha er en film som vil mye – og kanskje for mye. Den vil være en kommentar til AIDS, et portrett av ungdom og en eksistensiell refleksjon over sykdom og identitet. Men i forsøket på å være alt, ender den opp med å bli lite av noe.

Julia Ducournau er fremdeles en av Europas mest spennende filmskapere, og det finnes øyeblikk i Alpha som minner oss om hennes talent for det rå, det urovekkende, det menneskelig groteske. Men denne gangen har hun gått seg vill i egne idéer.

Alpha tørker inn der Ducournau pleide å brenne.