Brendan Fraser leverer en stillferdig og rørende hovedrolle i Hikari sitt nyeste drama. Rental Family beviser at empati og medmenneskelighet ikke alltid trenger å være ekte for å føles ekte.

PÅ KINO FRA 9. JANUAR: Hva gjør man når man ikke lenger har noen å støtte seg på – ingen familie, ingen venner, ingen som bryr seg? Rental Family, regissert av den japanske filmskaperen Hikari (Mitsuyo Miyazaki), stiller nettopp disse spørsmålene i et varmt, sårt og uventet morsomt drama om menneskelig kontakt i en tid der ensomhet ofte er normen.

Brendan Fraser, i sitt mest nedtonede og oppriktige spill siden The Whale, spiller Phillip Vanderploeg – en amerikansk skuespiller som ble værende i Tokyo etter jobb med en tannkremreklame og som nå lever fra hånd til munn. Når han får jobb hos “Rental Family”, et selskap som leier ut skuespillere som familie, venner og partnere, åpner det døren til et nytt og uvanlig liv – både for ham selv og for dem han møter.

Phillips nye “roller” – far for lille Mia, venn for den aldrende skuespilleren Kikuo, og til og med en falsk kjæreste for en kvinne som drømmer om et nytt liv i Canada – blir gradvis mer enn bare arbeid. Det som starter som en serie profesjonelle løgner, utvikler seg til ekte forhold, fylt med varme, humor og vemod.

“Ikke alle løgner er skadelige”

Hikari balanserer elegant mellom det sentimentale og det realistiske. Hun lar oss føle vekten av løgnene, men også håpet de kan gi. Det er en film som våger å si at ikke alle former for bedrag er skadelige – noen ganger kan de være et midlertidig plaster på dype emosjonelle sår.

Fraser skinner i rollen som den klossete, men godhjertede Phillip, og samspillet hans med Shannon Mahina Gorman (Mia) og veteranen Akira Emoto (Kikuo) er både troverdig og dypt rørende. Den japanske birollen Takehiro Hira, som sjefen Shinji Tada, gir filmen et nødvendig jordnært ankerpunkt, mens Mari Yamamoto som Aiko tilfører en sår nyanse av pragmatisme.

Visuell poesi i hverdagen

Visuelt er Rental Family også en fryd. Kameraføringen er nøktern, men poetisk – med varme toner og rolig rytme som lar stillheten snakke. Tokyo fremstår ikke som et travelt metropol, men som et intimt rom fullt av uforløste følelser.

Det eneste som trekker litt ned, er at filmen i siste akt mister noe av sin flyt og beveger seg farlig nær sentimentalitet. Men Hikari redder seg inn med en avslutning som er både realistisk og emosjonelt tilfredsstillende – et nikk til livets uperfekte skjønnhet.