Samtidig som vi markerte 80-årsjubileet for frigjøringen i 1945 kom boken Lange skygger – Besættelsen i film og serier. Her tar forfatter Gunhild Moltesen Agger på seg den massive og ambisiøse oppgaven å undersøke den samlede framstillingen av okkupasjonen i dansk film- og tv-produksjon.

Resultatet har blitt en grundig historisk innføring i okkupasjonen, deportasjonen og evakueringen av de danske jødene, motstandsbevegelsens aksjoner, angivere og skildringen av blant annet dette på film og tv. Den samlede produksjonen av dansk okkupasjonsfilm består av 34 filmer og 10 tv-produksjoner.

Dette tallet er nesten identisk med den norske produksjonen fra 1945 og frem til 2024. Personlig har jeg sett 12 av disse danske filmene, hovedsaklig de fra det nye millenniet, men føler jeg har et godt grunnlag i møte med boken. I tillegg til å lære noe nytt om okkupasjonen i Danmark og lese analyser av filmer jeg har sett, ser jeg også frem til å plukke opp tips til usette filmer som bør oppsøke.

Samlet dansk krigsfilmproduksjon

De første danske okkupasjonsdramene kom for over 80 år siden. På 1940-tallet ble det laget fire danske okkupasjonsfilmer kontra tre norske om krigens traumer i samme periode. På 1950-tallet ble det laget tre danske filmer mens det til sammenligning kom hele åtte norske i samme tiår. Med sine fem spillefilmer var dansk okkupasjonsfilm på høyden på 1960-tallet. Det hele endret seg med Flammen & Citronen (2008) lansert samme år som vår egen Max Manus. Siden har mange filmskapere drømt om å gjenta suksessen og stadig slippes nye spillefilmer om krigen. Årets danske storfilm De forbandede år 3 – Fredens pris kommer på danske kinoer allerede i mars.

Gunhild Moltesen Aggers innbundet bok er på over 350 sider. Det danske skriftspråket er lettlest for en filminteressert nordmann og det er skrevet på relativt lettfattelig vis. Til tross for å være utgitt på forlaget Nord Academic kan det virke som en viktig del av arbeidet har vært å tone ned det akademiske. Slik har teksten blitt mer lettfattelig og appellerer til en bredere leserskare. Utenlandske titler står korrekt oppført med originaltitler og produksjonsår i parentes. Dermed er de enkle å forholde seg til og kan lett søkes opp. Layout er forseggjort og boken er rikt illustrert nåde med bildemateriale fra krigens dager og fra den rikholdige danske filmproduksjonen.

Erindringsforskning

Film har en nøkkelrolle i hvordan krig blir fortalt og husket. Filmens skildringer blir en del av den nasjonale identitet og etter hvert den kollektive erindring. Noen gamle historier blir tolket på nytt samtidig som nye historier kommer til, slik vi også konstaterer i norsk film. Innledningsvis påpekes det at boken vil undersøke dansk okkupasjonsfilmer og serier i et periodehistorisk perspektiv. Ikke bare hvordan filmene har utviklet seg, men også hvordan de har påvirket erindringskulturen. Moltesen Agger påstår at okkupasjonsfilm må anses som en selvstendig sjanger og ikke en undersjanger til krigsfilm, selv om ikke alle vil være enig i dette.

Boken ser nærmere på forholdet mellom fakta og fiksjon, og realismetradisjon vs kontrafaktisk tradisjon. Den ser på hvordan historikere har vurdert det som skjedde i Danmark under og etter krigen og hvordan samarbeid og motstand hang sammen. Dette fungerer som et godt forløp før diskusjonen av filmene. Moltesen Agger viser i sin historisk gjennomgang hvordan okkupasjonen var en selvopplevd tid for den første generasjonen filmskapere hvor de overførte egne erfaringer, handling og eventuelt passivitet til sine historier. Den andre generasjonen filmskapere opplevde krigen som barn og filmene preges derfor av deres sanseerfaringer. Den tredje samt påfølgende generasjon, såkalte postgenerasjon, har en langt større grad av frihet og tilfører derfor nye synsvinkler til okkupasjonsfilmen. Hun trekker stadig paralleller til Norge og Nederland, deriblant de norske okkupasjonsdramaene. Her linkes det ofte til professor Gunnar Iversen som har skrevet mye om temaet. Interesant er det da hun blant annet peker på hvordan den norske topografien med fjell, snø og is var ukjent for tyskere og slik hjalp nordmenn i sin motstandskamp.

Ikke kronologisk

Bokens hoveddel er inndelt i syv kapitler eller undersjangere. Disse kaller hun blant annet Motstandsfilm, Offer og bøddel, Barndomsfilm, Fluktfilm og Biografiske fortellinger. I sin presentasjonsform blir ikke filmene presentert kronologisk etter utgivelsesår, men altså inndelt i ulike tema eller undersjangre. I kapitlene kan også de ulike titlene presenteres på tvers av produksjonsår. Ytterpunktenr er de mindre kjente okkupasjonskomediene Sorthe Shara (1961) og Venus fra Vestø (1962), hvor sistnevnte riktignok ble utgitt på VHS i Norge. Andre er tv-serien Jane Horney (1985) som splittet generasjoner og skapte massive presseoppslag, også i Norge da den ble vist på SVT. Protestene kom fra gamle medlemmer av motstandsbevegelsen som var uenig om hvordan serien mistenkeliggjorde motstansbevegelsen og forsøkte å renvaske spionen Jane.

Mest interessant for de fleste leserne er det som også vektlegges, nemlig de elleve spillefilmene som følger i kjølvannet av den moderne gjennombruddsfilmen Flammen & Citronen fra 2008. Den siste av disse er Når befrielsen kommer (2023). Oftest introduseres eller avsluttes de ulike kapitlene med lengre tekster om nettopp disse storfilmene. Forfatter Moltesen Agger er født rett før frigjøringen, hadde en far tilknyttet motstandsvebegelsen og er en del av en generasjon som er særs opptatt av okkupasjonen. De betraktet etter hvert problemstilinger rundt andre verdenskrig som avsluttet, men ble innhentet av fortidens lange skygger gjennom litteratur, film og tv. Og dermed blir man aldri ferdig med okkupasjonen.

Motstandsfilmen

Et av kapitlene vies til Motstandsfilm og starter av naturlige årsaker med 9. april (2015) som gir oss en nøktern, men intens skildring av invasjonen og dansk motstand. Det er intet helteepos, men en tragisk fortelling om de få kampene som utspilte seg i Danmark. Tidshopp tilbake til tidlige og mindre kjente filmer som Den usynlige hær (1945) og De røde enge (1945) gir automatisk trang til å oppspore disse. Filmene drøftes på informativt vis og suppleres med faktainformasjon. Deres kvaliteter presenteres hovedsakelig gjennom samtidens anmeldelser og målt i kinobesøk. De stadige koblingene til norsk film illustreres blant annet med hvordan De satte livet inn (Støt staar den danske Sømand, 1948), om de danske sjøfolks innsats i handelsmarinen under krigen, er en tidlig dansk variant av det vi senere får se i norske Krigsseilern (2022). Den norske skuespilleren Jørn Ording som også spilte i Englandsfarere (1946) har interessant nok en rolle i De satte livet inn.

Inkludert i samme tematikk er Gutta fra st. Petri (Drengene fra Sankt Petri, 1991) med en 18 år gammel Nikolaj Lie Kaas. Filmen markerte 50-år siden okkupasjonen startet og var laget i en tid med nye finansieringsmuligheter som åpnet for mer kommersiell film. Filmen var co-finansiert med norske midler og her gjorde den det for øvrig bra på kino, påpeker boken. Sammen med langt mindre suksessfulle De nøgne træer (1991) eksemplifiserer forfatteren filmer reggisert av filmskapere som selv ikke hadde opplevd okkupasjonen, men som nå tilføyde nye synsvinkler.

Offer og bøddel

Påfølgende tema er Offer og bøddel som inkluderer angivere, den tyske okkupasjonsmakten, tyskertøser og Gestapo. De fungerer som filmenes antagonister i kampen mellom de gode og deres lidelse og de onde og deres maktutøvelse. Forfatteren er innom Hannah Arendts filosofiske betraktninger om Adolf Eichmann før hun gir oss historieleksjoner om Gestapo, dansker som meldte seg til tjeneste på østfronten, krigsprofitører og andre som fraterniserte med fienden. Et gjennomgangstema i filmene viser seg å være skyld, skam, seksualitet og  valg av forbudt partner.I Tre Aar efter (1948) møter vi en tyskertøs og i En fremmed banker på (1959) vender en kollaboratør tilbake til samfunnet. Filmen ble beryktet for en enkes seksuelle frustrasjon og erotiske scener som fikk trøbbel med sensuren, også i Norge.

Laget i en tid med fokus på kvinnesoldaritet handlet Den korte sommeren (1976) om en skilt kvinne som forelsker seg i en tysk offiser. Moltesen Agger legger ikke skjul på svakhetene til dobbelagentfilmen Spion 503 (1958) før hun heller trekker frem norske Spionen (2019) som en langt mer vellykket film om samme tematikk. Roadmovien Forræderne (1983) er vistnok et nyansert alternativ som skildrer to desertører fra Frikorps Danmark og deres sammenstøt med motstandsfolk. Mens 9. april skildrer starten på okkupasjonen, ble oppgjøret markert med Under sanden (2015) hvor tyske soldater rydder miner under ledelse av en hevnetørstig offiser. Forfatteren påpeker hvordan begge filmene handler om unge menn på oppdrag som vil kreve enkelte av deres liv og at det som driver filmenes intensitet er hvem som skal dø og under hvilke omstendigheter.

Barndomsfilm

I kapittelet om Barndomsfilm påpeker forfatteren at gjennom barndommens synsvinkel har filmskapere muligheten til å skildre krigen fra et ståsted som alle på et eller annet tidspunkt har opplevd. Med nikk til internasjonale referanseverk som italienske Befrielsens tid (Paisà, 1946), franske Forbudt lek (Jeux inderdits, 1952) og russiske Ivans barndom (Ivanovo detstvo, 1962) tar forfatteren for seg filmer fortalt fra barnets synsvinkel og krigens traumatiske virkninger på uskyldige barn. Denne internasjonale konteksten med velkjente filmer introduserer temaet på en svært god måte. En dansk film som vistnok ble forbundet med den franske nye bølgen var den episodiske Der var engang en krig (1966) med utvikling fra barn til ungdom under krigsårene. Den var en motvekt til datidens konsensusfremstilling og skildret istedet okkupasjonens dagligliv med forelskelse, drømmen om om å være frihetshelt og angst for døden.

Den er bygget over katastrofefilmens mal og med bred distribusjon gjennom Netflix er Skyggen i mit øje (2021) en langt mer kjent tittel. Her trekkes den frem som en svært viktig film der den presenteres over hele elleve sider. Dette i stor kontrast til den heller ukjente Kufferten (2012) som i lys av sin ubetydelige posisjon kun omtales på en halv side. Skal man peke på svakheter i boken så savnes det mer informasjon om kontroversen der en scene i Skyggen i mit øje ble fjernet i overgangen fra kino til strømmeversjon og Blu-ray. Også skildret gjennom et barns synsvinkel er Når befrielsen kommer om den underfortalt skampletten der danskene sviktet i medmenneskelighet under krigens sluttfase. De tyske flyktningene som ankom Danmark på slutten av 1944 er som i Under sanden også uskyldige ofre.

Fluktfilm

I kontrast til den langt mer internasjonalt etablerte merkelappen Holocaustfilm har de danske filmene i denne boken fått benevnelsen Fluktfilm. Den danske regjeringen lovte fredelig å samarbeide på betingelse av at de danske jødene ikke skulle bli arrestert. Nazistene gikk med på dette, men i oktober 1943 ble avtalen brutt. Da SS ble sendt inn for å deportere 8000 jøder svarte et samlet folk med å forsøke å redde dem. Bent Christensens Oktoberdager (Oktoberdage, 1970), vist på norske kinoer i november 1971, er en av flere representasjoner av denne hendelsen. Forfatteren peker på en gjennomgående fireakts dramaturgi i disse filmene; Jødene som integrert del av samfunnet, en fare truer, arrestasjon og jøder som begir seg ut på flukt.

Den jødiske Stein-familien i Oktoberdager er velintegrert der far er violinmaker og datteren underviser i ballett. De avfeier nok et rykte om en kommende arrestasjon av landets jøder, men da alvoret slår inn hjelpes de av nabo Petersen som gjør alt i sin makt for å bringe dem til fiskebyen Gilleleje. I følge boken ble Oktoberdager innspilt på engelsk for å nå ut til et internasjonalt publikum. Dette var utvilsomt en tabbe for sammen med svak regi er skuespillet unaturlig med engelsk tale. Paradoksalt snakker tyskerne eget språk. En nesten identisk redningsaksjon hvor hele det danske folket hjelper til ser vi i den langt mer påkostede Fuglene over sundet (2016). Forfatter påpeker at sammen med Under sanden flyttet den fokus fra motstansbevegelsens helter til et mer kritisk blikk på dansk innsats og gråsonens handlinger. Samtidig kan man si at også denne er mild i uttrykket der den manlger desperasjon og brodd. Dette til tross fremstår kapittelet om Fluktfilm som et av bokens beste og mest oversiktlige.

Høyaktuell

Vores mand i Amerika (2020) er høyaktuell i sin behandling av Grønland under andre verdenskrig.

I partiet med Biografiske fortellinger kan man fremheve det dansk-amerikanske maktforholdet i Vores mand i Amerika (2020). I lys av det trumpistiske USA sitt ønske om å anektdetere Grønland er filmen skremmende aktuell i dag. Mens regjeringen raskt overgir seg etter invasjonen og innleder et samarbeid med okkupantene, nekter Danmarks ambassadør Henrik Kauffmann i USA å ta imot ordre fra København. I stedet starter han en opprørsk plan for å gi det danske folket friheten tilbake. Den tyske okkupasjon førte til at forbindelsen mellom Grønland og Danmark ble brutt og kort tid etter begynte tyske patruljer å vise seg på Grønlands kyster. Et forsvar var ikke nødvendig bare for Grønland, men for krigens utvikling i Europa. Med historisk bakgrunn og fornyet aktualitet gir filmen innføring om Grønlands forsvaravtale som ga USA fri adgang til Grønland i 1941.

Mens fluktfilmens mal gikk over fire akter, byr den over to timer lange Hvidsten Gruppen (2012) på fem akter om kollektiv heroisme. En følelsesladdet skildring av historien som i enda større grad trakk publikum inn i kinoene. Med over 755.000 ble den sett av nærmere 100.000 flere enn Flammen & Citronen. Ingen dansk film har tidligere synliggjort motstandskvinner og deres innsats bedre enn dens oppfølger Hvidstengruppen II – De efterladte (2022). Moltesen Agger utbroderer hvordan den er full av patos der den, slik som førstefilmen, i høy grad spiller på publikums følelser.

Funn

I starten var jeg litt skeptisk til inndelingen og fravær av kronologi, men mot slutten av boken må jeg si meg enig i fremstillingen av tema og kapitler. Av forståelig grunner vies det i mye plass til populære danske tv-serier som Matador og Badehotellet, men som kanskje er mindre relevant for norske lesere. Det er ofte en flytende grense mellom faktabasert informasjon og drøfting av filmer. Ved enkelte av titlene er det i overkant lange gjengivelser av handling, og alltid er det mest interessant med analyse, refleksjon og informasjon om innspillingen. Avslutningsvis har jeg notert flere filmer på listen over det som skal sees. Alt i alt er dette en høyst interessant bok for de med interesse av krigsfilm og dansk okkupasjonshistorie. Men…

Hva med Øen i fuglegaden (The Island on Bird Street, 1997) regissert av Søren Kragh-Jacobsen som også lagde Gutta fra st. Petri? Historien er lagt til Warszawas jødiske ghetto i 1943 og har store likheter og paralleller til Pianisten (The Pianist, 2002). Filmen kunne fint ha passet inn både i kapittelet om Fluktfilm og Barndomsfilm, men omtales kun en setning i forbindelse med at danske regissører lagde filmer i utlandet. Øen i Fuglegaden er riktignok en engelsk-dansk-tysk produksjon med engelsk tale, men her hjemme mener jeg den anses som en dansk film. I en evt. lignende bok om norske krigsfilmer ville det ikke vært riktig å kun nevne Morten Tyldums The Imitation Game (2014), den beste norskregisserte filmen om andre verdenskrig, i en lignende bisetning.

Gunhild Moltesen Agger er dr.phil. og professor emerita i dansk mediehistorie ved Aalborg Universitet. Hun forsker i mediehistorie og medievitenskap med fokus på dansk film og tv-drama samt nasjonal identitet i en globaliseret verden.

Boken Lange skygger – Besættelsen i film og serier kan blant annet anskaffes i den norske nettbutikken Akademika: Lange skygger – Besættelsen i film og serier by Agger, Gunhild Moltesen | Akademika Bokhandel