Den andre filmen i 28 Years Later-trilogien er en mørkere og mer brutal film enn sin forgjenger, og står heller ikke tilbake for den i kvalitet.

PÅ KINO FRA 16. JANUAR: Regissør Danny Boyle og manusforfatter Alex Garlands 28 Days Later var en heftig revitalisering av zombiesjangeren da den kom i 2002, og fikk fem år senere en meget hederlig oppfølger med 28 Weeks Later av Juan Carlos Fresnadillo.

Da den opprinnelige filmskaperduoen gjenopplivet dette universet snaut to tiår etter det igjen, var det ikke kun med fjorårets 28 Years Later, men det som skal bli en serie på tre nye filmer. Nå er det allerede duket for den midterste filmen i «oppfølgertrilogien», 28 Years Later: The Bone Temple.

Regien er her overtatt av Nia DaCosta, mens manuset igjen er ved Garland (som har skrevet hele den nye trilogien). DaCosta er for øvrig også aktuell i den inneværende «awards»-sesongen med Ibsen-adapsjonen Hedda (2025), som er tilgjengelig på Prime Video, og har tidligere blant annet regissert Candyman (2021) og The Marvels (2023).

Satandyrkende Savile-kloninger

28 Years Later: The Bone Temple plukker opp tråden der forrige film sluttet, da Spike (Alfie Williams) møtte en gruppe omstreifende ungdommer som synes å ha avdøde Jimmy Savile som stilikon – og som alle går under navnet Jimmy, alternativt Jimmima for jentene. (Malcolm McDowell og hans «droogs» i A Clockwork Orange er formodentlig også en inspirasjonskilde for denne gjengen med «fingre», men da fra filmskapernes side.)

Om de ikke selv er pedofile serieovergripere som sitt forbilde (og det skal tas høyde for at Saviles ugjerninger aldri har blitt avdekket i dette fiksjonsuniverset), hengir gruppa under manipulatorisk ledelse av Jimmy Crystal (forstyrrende godt spilt av Jack O’Connell) seg til seigpinende drap og satandyrking.

Det er ikke akkurat det tryggeste og beste selskapet Spike blir innviet i, med andre ord. Men kanskje kan han finne en finger å holde tak i.

Parallelt følger filmen den eksentriske doktor Kelson (en ganske så magnetisk Ralph Fiennes), også fra forrige film, som utvikler en morfinbasert relasjon til den smittede «alfaen» som han har gitt navnet Samson (Chi Lewis-Parry). Og med denne kontakten kan han muligens få ny innsikt i infeksjonens virkning og funksjon.

Menneskene største trussel

Som det muligens framgår, er det ikke de infiserte som utgjør den største trusselen i denne filmen. Bortsett fra nevnte Samson i all sin nakne og truende velutstyrte prakt, holder de seg for det meste i bakgrunnen – mens spenningen og de mest påtakelige grusomhetene er å finne mellom de overlevende menneskene som befolker fortellingen.

Samtidig danner den postapokalyptiske og langt på vei middelalderske utgaven av Storbritannia med de mange smittede et konstant uhyggelig bakteppe for handlingen. Denne fascinerende verdenen framstår enda dystrere her enn i forrige film, som delvis utspilte seg i det gjenoppbygde, mer siviliserte samfunnet på øya Lindisfarne.

The Bone Temple er da også en både mørkere og mer brutal film enn 28 Years Later. Men noen lysglimt skimtes innimellom, enten det er de sjeldne innslagene av hva man kanskje kan kalle godhet eller de mer oppløftende låtene fra Kelsons åttitallspregede platesamling.

Eksistensielt kammerspill

Persongalleriet er heller ikke voldsomt omfattende. I likhet med forgjengeren oppleves The Bone Temple nærmest litt kammerspillaktig, med sine relativt få karakterer og en handling som utspiller seg på et mer begrenset antall steder enn sist. Både dramaet og karakterene er imidlertid sterke og interessante nok til å bære dette, selv om det kan innvendes at filmens klimaks kjennes littegrann smått.

Likevel er det prisverdig at en såpass stor film ikke føler behov for å maksimere alle former for effektmakeri og øvrige grandiose virkemidler, som fort kan komme i veien for selve historiefortellingen. Og slik han pleier, er manusforfatter Garland mer opptatt av store og eksistensielle spørsmål enn av storslåtte actionscener.

Med denne andre filmen holder 28 Years-trilogien mer enn stødig kurs mot avslutningen, der Boyle på ny vil innta registolen og flere tråder ser ut til å skulle samles. Det har imidlertid ikke skadet å overlate styringen til DaCosta, som tar svært godt vare på dette grøsseruniverset.

Framfor å kun føles som en mellometappe, er 28 Years Later: The Bone Temple en dunkel og dypt urovekkende skrekkthriller som står støtt nok på egne bein.