Den finske dokumentarfilmskaperen Arthur Franck utforsker hvordan gamle opptak kan si mer om vår tid enn dagens nyheter. Resultatet ble Helsinki-effekten, en personlig og tankevekkende fortelling om Helsingforsavtalen.

Det er en film ommakt og minner – og om hvordan fortiden alltid sniker seg inn i nåtiden. Gjennom filmen undersøker han både Finlands historie og samtidens uro – og finner håp i gamle avtaler og glemte opptak.

Temaet som fant sin filmskaper

– Hvordan gikk du inn i temaet for filmen?
Jeg gikk egentlig ikke inn i temaet – temaet valgte meg. Jeg ville lage en film uten én eneste innspillingsdag. En ren arkivfilm. Jeg var lei av å filme, planlegge opptak og styre med kameraer. Så jeg ville gjøre noe som bare besto av arkivmateriale.

Da jeg begynte å lete etter temaer med mye tilgjengelig materiale, støtte jeg flere ganger på Helsingfors-prosessen. Det virket naturlig, det hadde jo med den kalde krigen å gjøre. Jeg satt egentlig bare og ventet på at noen skulle lage den filmen.

Etter hvert forsto jeg at 50-årsjubileet nærmet seg, så det passet også fint. Men så måtte jeg jo vite hva alt dette faktisk handlet om – og det kunne jeg ikke finne ut bare gjennom arkivene. Så jeg begynte å lese bøker, og gradvis gikk det opp for meg hvor stort og komplekst dette egentlig var.

«Jeg kunne bryte mitt eget løfte»

– Filmen har fått en personlig tone. Hvordan skjedde det?
Det var egentlig et resultat av alt materialet. Jeg fant også tekstene – protokollene – som var blitt deklassifisert på 2000-tallet. Da slo det meg at det ville være interessant å kombinere det visuelle materialet med protokollene.

Men jeg trengte noe som kunne binde det sammen. Det var mye jeg ikke kunne forklare direkte i materialet. Og jeg ville også ha litt humor.

Som ung og litt arrogant filmskaper hadde jeg sverget på at jeg aldri skulle ha meg selv med i en film. Men plutselig kjente jeg at jeg kunne bryte det løftet. Da ble det interessant, for jeg kunne gjøre filmen på en annen måte enn jeg hadde trodd historiske fortellerfilmer måtte være. Jeg kunne gjøre den personlig.

Det åpnet kreative og krevende veier, men det gjorde også prosjektet mer ærlig. Jeg ville vise prosessen – hvordan jeg satt og så gjennom time etter time med gammelt båndmateriale, hvordan det var tungt, men også fullt av små oppdagelser. Jeg prøvde å gjenskape den reisen for seeren.

Jeg lærte enormt mye, og jeg forandret meg som filmskaper underveis.

Når muren bare tok en pause

– Du trekker linjene fram til Sovjetunionens fall i filmen. Ser du også forbindelser til dagens situasjon – med krigen i Ukraina?
Ja, man kan jo spørre: Da muren falt, tok den kalde krigen slutt – eller var det bare en pause? Nå ser vi kanskje at det bare var en illusjon.

Men det som skjedde på slutten av 1980-tallet var stort, og veldig positivt for mange mennesker. Helsingfors-avtalen var ikke den eneste årsaken, men for mange i motstandsbevegelser og grasrotsorganisasjoner på den andre siden av muren var den et viktig dokument – et håp, et referansepunkt, noe å kreve rettigheter ut fra.

Avtalen er fortsatt relevant i dag. Man snakker om en “rules-based world order” – og det er nettopp det Trump og Putin vil bort fra. De vil ha avtaler som passer dem selv, veldig selektivt.

Men resten av verdenssamfunnet minner om at disse avtalene finnes av en grunn – vi ble enige om dem. Derfor er de ikke bare ord på papir, men prinsipper med større betydning.

Jeg tror ikke vi trenger en ny avtale – vi trenger å “fornye løftene”, som man sier i USA når folk gifter seg på nytt. Man må bare forplikte seg på nytt til det vi allerede har. Kanskje ikke Trump og Putin, men de lever jo ikke evig. Kanskje det kommer nye ledere som kan finne en felles melodi og si: “Vi må gå tilbake til dette, for det er bedre sånn.” Det håper jeg.

Kekkonen – Finlands kraftfelt

– Finland er jo vant til å forhandle med Russland?
Ja, vi var “sovjetviskerne”.

– Du er opptatt av Kekkonen?
Ja, han er i alle mine langfilmer – en slags hovedfigur. Jeg skal faktisk lage en egen film om Kekkonen. Jeg hadde ham med allerede i Hypnotisøren – der han ble gjenvalgt uten valg i 1973. Riksdagen bestemte at han bare skulle fortsette. Folket ble ikke spurt.

Han er fascinerende – på godt og vondt. Man kan fortelle mye godt om ham, og han var ikke et monster. Ikke en Stalin, ikke en Tito. Men innenrikspolitisk er det ting vi fortsatt må bearbeide som folk.

Han var et slags kraftfelt som vi ennå ikke har klart å trenge inn i psykologisk. Det er interessant hvor mye makt én mann kunne ha i et nordisk demokrati.

Finland er jo stolt av sitt demokrati – tidlig stemmerett for kvinner, republikk siden 1917. Da passer ikke en 25-årsperiode med én og samme mann ved makten helt inn i selvbildet vårt. Men systemet ble endret etter ham, så man bare kan sitte tolv år.

Arkivets kraft i en strømmealder

– Dokumentarfilmen har fått en sterk posisjon – også på kino. Hva tror du er årsaken?

Det har vært en gyllen periode for dokumentarfilm de siste 10–15 årene, men vi merker nå en slags metning. Strømmetjenestene har skapt et nytt landskap – de vil helst ha “celebrity documentaries”.

I Finland har vi hatt problemer med finansiering, og mulighetene blir færre. Norge virker å ha et veldig aktivt dokumentarmiljø, men jeg tror det er litt isolert.

Internasjonalt ser vi en sterk interesse for arkivbaserte fortellinger – det er en egen sjanger, og ikke noe nytt i seg selv, men den har fått et løft. Flere ser nå verdien i den, og forstår at arkiv ikke bare betyr gammelt og kjedelig.

Jeg trives veldig godt i dette feltet nå. Kanskje vender jeg tilbake til tradisjonelle opptak senere, men akkurat nå føles det som om det finnes mange kreative og spennende muligheter i arkivfortellingene.

Kanskje det også handler om tiden vi lever i – en usikker, polarisert verden med identitetsforvirring og angst. Da søker vi forankring i historien. Det finnes mye nostalgi, men også refleksjon i det. Når nostalgi blandes med innsikt, kan den faktisk være en sterk drivkraft.

– Hva blir ditt neste prosjekt?
Det handler om 1990-tallet. Jeg vil ikke si for mye ennå – det er tidlig i prosessen – men det dreier seg om lederskapet på den tiden, og hvordan man trodde man levde i en ny versjon av frihet og stabilitet etter Sovjets fall.

Det finnes mye interessant der. Det er en absurd periode – så kort tid siden, men vi forstår den ennå ikke helt.

Jeg leser nå en bok som heter Dark Side of the Earth av Mikhail Zygar. Den spenner fra Gagarin i rommet i 1961 til Sovjets fall i 1991. Utrolig fascinerende.

Det er både tragisk og dypt menneskelig – hvor kort tid Sovjetunionen egentlig eksisterte, og hvor lenge virkningene varer.