Juliette Binoche hyllet Liv Ullmann med ord som fikk salen til å ta til tårene under European Film Awards i Berlin. Da Ullmann tok imot æresprisen, svarte hun med en tale som var like mye et dikt som en livserklæring.
Et møte mellom to filmverdener
BERLIN: Da Juliette Binoche steg opp på scenen i Haus der Kulturen der Welt, var det som om tiden et øyeblikk stanset. Den franske skuespilleren sto foran en sal full av filmfolk og hyllet en av de store: Liv Ullmann.
«Du åpnet døren til menneskesjelen,» sa Binoche. «Gjennom deg fikk vi se hva livet er, hvem vi er, hva vi gjør, og hvilke valg vi tar.»
Hun fortalte om Ullmanns reise – fra barndommen i Tokyo til ungdomsårene i Norge, fra de tidlige rollene i London til det skjellsettende møtet med Ingmar Bergman på en gate i Stockholm.
«Der begynte reisen,» sa Binoche. «En reise ikke bare for deg, men for oss alle.»
Kunst som kjærlighetshandling
Gjennom talen vevde Binoche sammen Ullmanns ikoniske rollefigurer – Elisabeth, Alma, Anna, Marianne, Eva, Jenny – som et galleri av menneskelige erfaringer.
«Du ga oss kvinnene som bar på livets lys og mørke. Gjennom deg ble det usigelige synlig.»
Hun beskrev samarbeidet med Bergman som «en skapelse av to sjeler i felles smerte», og kalte Ullmanns tilstedeværelse på lerretet for en gave:
«Å spille med deg er ikke bare en tilstedeværelse – det er en gave. Et tidløst øyeblikk. En handling av kjærlighet.»
Binoche minnet også om Ullmanns arbeid utenfor kameraet – som regissør, forfatter og humanitær:
«Du søkte alltid etter sannhet – i kunsten, i livet, i mennesket. Takk for at du minner oss om jenta i oss som nekter å dø. Hun som ingen suksess kan stille, men hvis nåde berører kjærlighetens evige kjerne.»
«Vi skriver våre historier i lys.»
— Liv Ullmann, European Film Awards 2026
Da Liv Ullmann tok imot æresprisen, svarte hun med en tale som forente varme og visdom.
«Jeg snakker litt for mye,» sa hun med et smil, «men jeg skjelver ikke av nervøsitet – bare av alder.»
Hun så ut over salen:
«For tusenvis av år siden skrev mennesker sine historier i fjell og stein. De fortalte hvem de var. Vi gjør det samme – bare med film, teater og musikk. Vi skriver våre historier i lys.»
Ullmann kalte kunstnere for «vokterne av minnene»:
«Ballerinaen som svever et sekund for lenge i luften, skuespilleren som lar tåren falle – de forteller alle: Dette var oss.»
Kunst mot frykten
Talen beveget seg fra poesi til politikk.
«Verden er skremmende nå,» sa hun. «Filmene våre kan hjelpe mennesker å forstå hvorfor vi er redde – hva vi har mistet, og hva vi fortsatt kan finne.»
Som norsk minnet hun salen om fredens symbolikk:
«I Norge deler vi ut Nobels fredspris. Men om du misbruker den, kan du miste den. Det er verdt å huske – spesielt nå,» sa hun og ga et spark til Trump som fikk María Corina Machados Fredspris overrekt tidligere i uken.
Mot slutten ble stemmen lavere, men budskapet sterkere:
«Vi lærer, endelig, at det ikke finnes noen ‘andre’. Det finnes bare oss. Vi som lever, puster og skaper – sammen.»
Et menneske, ikke en myte
Liv Ullmann, nå 87 år, har i mer enn seks tiår vært en av europeisk films tydeligste stemmer. Hun har mottatt ærespriser fra Oscar-akademiet, Cannes og Venezia, Spilt i mer enn 60 filmer og tv-serier og regissert filmer som Sofie, Kristin Lavransdatter, Enskilda samtal, Troløs og FrøkenJulie, og engasjert seg for flyktningers og kvinners rettigheter.
Men i Berlin denne kvelden var det ikke legenden som ble hyllet.
Det var mennesket.
