Shih-Ching Tsous solodebut Left-Handed Girl er et varmt og nært familiedrama som fanger livets små kamper med et følsomt blikk og en tydelig egen stemme.

PÅ KINO 23. JANUAR: Selv om filmen tidvis vakler i rytmen, bærer den på en oppriktighet og menneskelighet som gjør den lett å like.

Fra Bakers elev til selvstendig stemme

Når man snakker om Left-Handed Girl, den første solofilmen til den taiwansk-amerikanske regissøren Shih-Ching Tsou, er det umulig å overse Sean Bakers innflytelse.

Tsou var medregissør på Take Out (2004) sammen med Baker – en film som pekte frem mot de prosjektene som senere skulle gjøre ham kjent, som Tangerine (2015) og The Florida Project (2017). Denne gangen står Tsou imidlertid stødig på egne ben og leverer et følsomt portrett av tre kvinner i Taiwans hovedstad Taipei som balanserer på grensen mellom håp og resignasjon.

Et fargerikt blikk på hverdagens kaos

Filmen følger moren Shu-Fen og døtrene hennes, I-Ann og I-Jing – sistnevnte er den «venstrehendte jenta» som gir filmen navn.

Gjennom I-Jings øyne ser vi et pulserende, urolig Taipei fanget med et kamera som beveger seg lett og nysgjerrig mellom familiens trange rom og byens fargerike gater. Tsou viser en intuitiv forståelse for miljøet hun skildrer; hennes nærvær og varme gjør filmen levende, til tross for de åpenbare økonomiske og sosiale kampene karakterene står i.

Når perspektivet skifter til moren og storesøsteren, blir tonen mørkere og mer jordnær. Shu-Fen kjemper for å holde liv i butikken sin mens hun skjuler økonomiske problemer, mens I-Ann forsøker å finne sin egen vei under en voldelig sjef. I disse scenene minner Tsou om sin gamle samarbeidspartner Baker, både i tematikken og i den energiske, dokumentariske flyten. Samtidig er Left-Handed Girl mer intim og forankret i et kvinnelig blikk — den ser ikke bare på byen utenfra, men innenfra, med kjærlighet og melankoli i like doser.

Små historier med stor menneskelighet

Tsous styrke ligger i hennes menneskelige observasjonsevne. Hun lar figurene være feilbarlige, usikre og ofte tafatte, men også i stand til små, betydningsfulle endringer. I dette ligger filmens sjarm: det er en liten historie om tilhørighet og sårbarhet, ikke et storslått drama.

Noen scener tipper riktignok over i sentimentalitet, og det er øyeblikk der filmen kunne hatt godt av strammere regi. Likevel er Left-Handed Girl et oppriktig og varmt verk, som viser at Tsou har en distinkt stemme og et ektefølt blikk for menneskene sine.

Etter rulleteksten sitter man igjen med følelsen av at dette ikke bare er en film om å vokse opp, men om å finne hverandre — i familien, i hverdagen, i byen. Den lander ikke alltid perfekt, men den treffer hjertet og er en  vakker, ujålete debut – og et lovende sololøp.