Ric Roman Waughs Greenland 2: Migration hadde muligheten til å skille seg ut i en sjanger som for lengst har mistet gnisten.

PÅ KINO 28. JANUAR: I stedet for å utforske hvordan menneskeheten gjenreiser seg etter verdens undergang, velger filmen å gjenta de samme forutsigbare katastrofeklisjeene. Gerard Butler gjør sitt beste som utrettelig familiefar – men det redder ikke en film som mangler både retning og puls.

Lovende start – før alt raser igjen

Ti år etter kometnedslaget i Greenland (2020) lever John Garrity (Gerard Butler) og familien fortsatt under bakken. Bunkeren i Grønland har blitt et desperat samfunn der ressursene er på bristepunktet, og menneskene er i ferd med å miste både håp og moral. Her ligger filmens mest lovende materiale – en mørk, klaustrofobisk setting som kunne gitt et sjeldent blikk på hvordan det faktisk er å leve videre etter apokalypsen.

Men før filmen får bygget noe emosjonelt fundament, eksploderer bunkeren, bokstavelig talt. Familien må flykte ut i det ødelagte landskapet, og Greenland 2: Migration forvandles til akkurat den typen film den først så ut til å unngå: en heseblesende, CGI-tung katastrofefilm der alt handler om å løpe fra trusler og komme seg til et «trygt sted».

Mellom håp og klisjé

Likevel finnes det glimt av noe bedre under overflaten. Under reisen møter Garrity-familien mennesker som på ulikt vis har tilpasset seg den nye verden. Her dukker Trond Fausa Aurvåg opp i en liten, men minneverdig rolle som en desillusjonert forsker.

Også enkelte scener med andre overlevende peker mot et bedre, mer karakterdrevet drama. En spesielt sterk sekvens viser en kvinne som tar seg av eldre med Alzheimer, et kort glimt av medmenneskelighet midt i all elendigheten. Men slike øyeblikk drukner raskt i filmens konstante behov for bevegelse. Waugh og manusforfatter Chris Sparling virker redde for stillhet – alt må videre, raskere, større, høyere.

Tomt driv og slitne effekter

Rent teknisk er Migration overraskende ujevn. De visuelle effektene, som burde være filmens styrke, føles ofte halvhjertede. Flere sekvenser preges av datagenerert ødeleggelse som mangler vekt og realisme. I verste fall minner det om en TV-produksjon med overambisjoner. Resultatet er at selv de store katastrofescenene mister sin kraft; de føles mer som hindringer i et dataspill enn som ekte trusler mot menneskeliv.

Verre er det kanskje at filmen ikke engang lykkes i å gi publikum den grunnleggende dopaminrusen som følger med god, gammeldags ødeleggelse. Her er lite nerve, lite rytme og lite som faktisk føles på spill.

Butler holder stand – men det holder ikke

Gerard Butler fortsetter i kjent stil som den robuste, jordnære familiefaren. Han har en naturlig autoritet og en karisma som gjør at man bryr seg, selv når man ikke burde. Butler er rett og slett den perfekte “katastrofedad”: sliten, men ukuelig.

Dessverre kan ikke én solid hovedrolle veie opp for et manus som veksler mellom trege karakterøyeblikk og meningsløse actionsekvenser. Når filmen forsøker å bygge emosjonell tyngde, føles det som en ettertanke. Når den satser på spenning, føles det som en repetisjon av noe vi har sett hundre ganger før.

Greenland 2: Migration ender dermed som sin egen metafor: en film som søker liv i en død sjanger, men bare finner støv. Det er mulig å skimte et frø av noe ekte og menneskelig her, enkelte stille øyeblikk mellom katastrofene, men alt er begravd under støy, ujevn rytme og kreativ utmattelse.