Juliette Binoche forblir en av europeisk films mest lidenskapelige stemmer – både foran og bak kamera. Den franske Oscar-vinneren reflekterer over kunstens rolle i urolige tider, om friheten i å si ja til det uventede – og hvorfor hun aldri vil være en “boss”.

BERLIN: Som president for European Film Academy bruker hun sin posisjon til å styrke fellesskapet mellom filmskapere, og til å minne oss om at lyset i kunsten aldri må slukkes.

Binoche er en tydelig stemme med gjennomføringsevne. Hennes første store grep var å flytte European Film Awards fra desember til januar, slik at prisutdelingen bli en del av «award season».

Ingen “boss”, bare samarbeid

– Jeg ser ikke på meg selv som en “boss”, sier Juliette Binoche og ler lavt. – Jeg følger de andre. Det handler om samarbeid og fellesskap, ikke om makt.

Hun beskriver sitt første år som president som inspirerende og personlig givende:
– Det er fantastisk å se hvordan vi utvikler oss sammen, hvordan samtalene blir dypere. Samarbeidet føles nå som et vennskap, og det gjør alt lettere.

Men hun innrømmer at det var vemodig å miste tidligere styreleder Mike Downey Mike Downey som trådte tilbake som styreleder for European Film Academy forrige måned, etter et kvart århundre med arbeid i institusjonen.
– Han sluttet for tidlig etter min smak – vi hadde så vidt begynt å jobbe sammen. Men nå bygger vi videre. Det viktigste er at vi som leder akademiet lærer hverandre enda bedre å kjenne.

Binoche er en sterk stilling både blant skuespillere og regissører og overtok som president i European Film Academy i 2024. Organisasjonen har hatt fire presidenter siden det ble grunnlagt: den første var Ingmar Bergman (1989–1996), etterfulgt av den tyske filmskaperen Wim Wenders (1996–2020), deretter den polske regissøren Agnieszka Holland (2020–2024). Binoche overtok etter Holland den æresfylte rollen, som representerer interessene til europeisk film og dens fagfolk.

Kunst som speil av vår tid

Binoche mener kunstens rolle er å speile tiden vi lever i – også når verden er i krise.
– Europa må være til stede, føle, reagere.

Hun peker på at Europa i dag befinner seg i et press mellom stormakter som Russland, Kina og USA.
– Derfor trenger vi kunsten som et levende speil – et hjerte som slår. Det er gjennom følelser og fantasi vi kan forstå oss selv og stå imot kreftene som prøver å splitte oss.

For Binoche er film langt mer enn underholdning.
– Velg filmer som nærer deg, som inspirerer deg til å leve, sier hun bestemt. – Tid er dyrebart. Hvis en film ikke gir deg noe, slå av og se noe annet. Kunst skal gjøre deg mer bevisst, mer levende, mer menneskelig.

Hun smiler. – Jeg gjør det samme med bøker. Hvis jeg midtveis lurer på hvorfor jeg leser den, legger jeg den bort.

Et løfte om solidaritet

Binoche understreker at European Film Academy ikke bare handler om glamour og priser.
– Europa har alltid hatt en rolle som beskytter av filmskapere fra land der det er farlig å uttrykke seg. Vi må fortsette med det. Det er vår plikt som kunstnere og som samfunn.

Hun trekker frem regissører som Jafar Panahi, som tross husarrest i Iran fortsatt har fått støtte gjennom europeiske produsenter.
– Det viser hvor sterkt fellesskapet vårt er. Film kan bygge broer der politikk river dem ned.

Etter fire tiår foran kamera drives Binoche fortsatt av nysgjerrighet og instinkt.
– Jeg velger roller med hjertet. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg sier ja – jeg bare må. Det handler om møter og tillit. Status betyr ingenting. Livet er for skjørt til det.

Hun forteller om et nylig prosjekt med en ung regissør, innspilt om natten i kulden ved Loire.
– Jeg visste ikke hvorfor jeg sa ja, men jeg så talentet hans. Og jeg liker å støtte nye stemmer. Frihet handler om å våge – ikke om å klamre seg til sin posisjon.

Når mørket faller

Binoche snakker alvorlig om dagens politiske klima:
– Vi lever i en mørk, forvirret og rasende tid. Jeg håper kunstnere kan svare med kjærlighet, sannhet og håp. Jo mørkere verden blir, desto mer lys må vi gi – uten å fornekte mørket.

Men forandring, mener hun, begynner alltid i det små:
– Finn fred i familien, med naboene, i nabolaget ditt. Det er der det starter. Hvis alle gjør det, kan verden faktisk forandre seg.

– En film er ikke en parentes, men en del av livet mitt, sier Binoche. – Den skal røre meg, ryste meg, vekke meg. Film er et redskap for å bli mer levende.

Hun mener paradoksalt nok at de mørke tidene vi lever i har ført til en ny bølge av kreativitet i europeisk film.
– Jo vanskeligere verden blir, desto mer vokser behovet for å uttrykke seg. Det er som om kunsten får en ny puls. De store spørsmålene må stilles igjen: Hvem er vi? Hva tror vi på?

Liv Ullmann og krigens indre rom

De siste årene har Binoche også utforsket filmskaping bak kamera. Hun har klippet sin første dokumentarfilm basert på egne opptak.
– Jeg satt ti måneder i klipperommet – og fikk vondt i ryggen! Men jeg lærte enormt mye. Nå vil jeg lage film med skuespillere neste gang. Det føles som en naturlig utvikling.

Hun smiler lurt. – Kryss fingrene for meg, og tenn et lys. Det er ikke lett å skrive og regissere, men det føles riktig.

Mot slutten deler Binoche en filmopplevelse som har gjort sterkt inntrykk:
– Jeg har nylig gjenoppdaget Liv Ullmanns Skammen. Den er kanskje den beste krigsfilmen jeg vet om. Den viser ikke bare ødeleggelse, men hvordan krig flytter inn i menneskesinnet. Frykten, demonene, det indre sammenbruddet.

Hun blir stille et øyeblikk.
– Det er derfor jeg elsker film. Den speiler oss, lærer oss hvem vi er – og minner oss på hvorfor vi aldri må slutte å tro på kunsten.