Bak ni Oscar-nominasjoner og internasjonal suksess ligger en historie om tap, forsoning og det å finne tilbake til seg selv. For Joachim Trier og Eskil Vogt handler Affeksjonsverdi om alt mennesket ikke klarer å gi slipp på – minnene, hjemmet og hverandre.

BERLIN: Vi møter regissør Joachim Trier og manusforfatter Eskil Vogt under European Film Awards i Berlin sist helg for å snakke om europeisk film, samarbeid med Hollywood – og hvorfor affeksjon fortsatt kan være en radikal kraft i kunsten.

Tilbake i Europa

Joachim Trier og Eskil Vogt sitter side om side på et hotellrom i Berlin. Begge er slitne etter en intens prissesong, men smilene er ekte.

Joachim Trier:
– Det er fint å være tilbake i en europeisk setting. Vi har flere fra teamet vårt her nå enn vi hadde i USA de siste månedene, og det føles som å komme hjem.

– Vi får mange spørsmål om priser, men prøver å ikke jinxe noe. Nominasjoner betyr mye – det viser at noen virkelig elsker filmen. Og når George Clooney og Leonardo DiCaprio heller ikke vinner hver gang, vet man at man er i godt selskap.

– Det som gleder meg mest, er at skuespillerne får så mye ros. De har vært modige, sårbare og sjenerøse med tiden sin. Filmen betyr like mye for dem som for oss.

– Å få et internasjonalt ensemble – Elle Fanning, Stellan Skarsgård og norske skuespillere – til å fungere på samme tonale nivå, det er kanskje filmens største prestasjon.

Den nye europeiske bølgen

Eskil Vogt:
– Europeisk film har alltid vært kul. Jeg husker da Bergman og Fellini plutselig dukket opp på Oscar-utdelingen – da fikk hele showet en annen tyngde.

– Men nå skjer det noe nytt. Den amerikanske filmindustrien lager sjeldnere filmer for et modent publikum. Dermed vender mange blikket mot Europa, Asia og Latin-Amerika. Film har blitt mer global, og det liker jeg. Det har alltid blitt laget gode filmer utenfor Hollywood.

Trier:
– Vi legger ressursene på lerretet, ikke i lønningene. Det er en europeisk tradisjon jeg er stolt av.

– Affeksjonsverdi føles som et steg videre. Den er mer moden – en polyfon historie med flere generasjoner og perspektiver. Tidligere filmer som Reprise, Oslo, 31. august og Thelma handlet mer om unge mennesker på vei inn i voksenlivet.

– Jeg stoler mer på prosessen nå. Vi bruker mye tid i forarbeid og prøver. Vi lar filmen vokse frem naturlig.

Filmen er en samproduksjon mellom seks land – Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Storbritannia.
– I en tid med økende nasjonalisme er det fint å vise at kunsten fortsatt kan forene oss, sier Trier.

Brobygging over Atlanteren

Trier:
– Vi har fått mange tilbud fra USA, men sier nei hvis vi mister kreativ kontroll – særlig retten til final cut. Samtidig har vi hatt gode samarbeid, spesielt med Neon, som distribuerte våre to siste filmer. De forstår hvordan man bringer internasjonal film ut til et amerikansk publikum.

– Vi prøver å bruke interessen fra USA til å bygge broer, ikke murer. Og i dag finnes det faktisk et marked for internasjonal film – både på kino og strømmetjenester.

Vogt:
– Vi får ofte høre at våre kvinnelige karakterer føles ekte og komplekse. Kanskje fordi vi aldri tenker: «Nå skal vi skrive en kvinnelig rolle.» Vi tenker bare: «Den personen er interessant.»

– Vi prøver å forstå mennesket: Hva har hun opplevd? Hvordan reagerer hun i dette øyeblikket? Alle karakterene våre er blandinger av oss selv, fantasi og folk vi kjenner.

Trier:
– Vi skreddersyr rollene i samarbeid med skuespillerne. Vi filmer prøver, viser opptakene til hverandre og skriver om. Et godt eksempel er Inga Ibsdotter Lilleaas. Rollen hennes var først mer forsiktig, men Inga har en egen jordnærhet som endret alt. Det er i slike møter filmen virkelig oppstår.

Vogt:
– Vi skriver ikke kvinnelige karakterer. Vi skriver mennesker.

Hva betyr affeksjonsverdi for dere?

Trier:
– Filmen handler om hvordan steder former oss. Når du drar hjem til jul, kjenner lukten, stemningen – og plutselig er du en annen versjon av deg selv.

– Da jeg var elleve, satte jeg ved et uhell fyr på huset vårt lillejulaften. Jeg mistet alt – alle småtingene som definerer barndommen. Det formet meg.

Han blir stille et øyeblikk.
– Under researchen til filmen fikk jeg holde arrestkortet til bestefaren min, fra da han ble sendt til Grini under krigen. Det var sterkt. Objekter kan virkelig bære minner og liv.

Han smiler.
– På Cannes-premieren fikk jeg en billett der det sto Affeksjonsverdi. Den henger på veggen hjemme. Et perfekt metaobjekt.

Vogt:
– Vi jobbet allerede med en historie om to søstre, men trengte et større perspektiv. Samtidig prøvde moren min å selge et gammelt familiehus – hun ringte hele tiden mens vi skrev. Plutselig skjønte vi at huset kunne bli filmens nav: et sted som binder mennesker og tid sammen.

– Og filmene våre – de er kanskje våre egne affeksjonsobjekter.

Kunst i urolige tider

Trier:
– Selv om filmen ikke kommenterer dagsaktuelle hendelser direkte, lever vi jo i verden som alle andre. Som europeere føler vi et ansvar for å verne om kultur og språk, særlig i møte med global kommersialisering. Å beskytte kunsten er en del av demokratiet.

Vogt:
– Da vi skrev filmen, var verden allerede preget av uro og polarisering. Vi ønsket å lage noe som handlet om forsoning – et rom for empati. Kunst og film kan skape forståelse, ikke splittelse.

Trier:
– Ja, evnen til å se og lytte til den andre er kanskje filmens viktigste tema.

Er filmene deres politiske?

Vogt:
– På sin måte, ja. Oslo, 31. august ble i Frankrike og USA tolket som en politisk film – om et menneske som ikke finner mening i et velfungerende samfunn. Politikk kan være mange ting. Vi prøver ikke å lage pamfletter, men å forstå mennesker i den verden vi lever i.

Oslo – og veien videre

Trier:
– Vi blir ofte spurt om vi vil forlate Oslo. To av filmene våre foregår delvis andre steder, men Oslo er fortsatt en del av DNA-et vårt. Affeksjonsverdi er kanskje mindre en «Oslo-film» – den handler mer om familien og huset, og kunne skjedd hvor som helst.

Vogt:
– Når vi begynner på et nytt prosjekt, møtes vi på kontoret mitt i Oslo. Vi snakker, spiller musikk, deler ideer – og etter hvert dukker den neste filmen opp. Vi vet ikke hva den blir enda, men vi vet at vi må være i rommet sammen.