Noen filmer tvinger deg til å se. Andre får deg til å lytte. Hind Rajab – stemmen fra Gaza gjør begge deler, og etterlater deg uten pust, uten forsvar. Det er en film som ikke søker å sjokkere, men å vitne – og det er nettopp i dens vitneposisjon at dens kraft ligger.

PÅ KINO FRA 30. JANUAR: Kaouther Ben Hania, kjent for de hybridiske og formmessig modige Olfas fire døtre og The Man Who sold his Skin, beveger seg her inn i et landskap der virkelighet og rekonstruksjon glir over i hverandre på en måte som føles filmatisk briljant.

Hun har skrevet og regissert en film basert på de autentiske lydopptakene av seks år gamel Hind Rajab som 29. januar 2024 ringte Røde Halvmåne i Palestina mens hun var fanget i en bil under beskytning. Hele familien hennes i bilen er drept.

Frivillige forsøkte desperat å holde kontakten og sende hjelp fram i tide. Regissør Kaouther Ben Hania har gjenskapt hendelsene slik de utspilte seg fra kontorene til Palestinsk Røde Halvmåne, med utgangspunkt i det virkelige lydopptaket av nødsamtalen.

Historien er forferdelig, men Ben Hania nærmer seg den med menneskelighet: filmen blir aldri utnyttende, aldri sentimentalt manipulerende. Den forsøker ikke å «gjøre» tragedien vakker, men lar oss erfare ubehaget, ventingen og stillheten – alt det som definerer både hjelpeløshet og medskyldighet.

Et rom av panikk og byråkrati

Handlingen utspiller seg nesten utelukkende inne på hovedkvarteret til den palestinske redningstjenesten Palestinsk Røde Halvmåne, der en gruppe frivillige forsøker å koordinere en redningsaksjon for den lille jenta de hører på radioen. Vi møter Mahdi (Amer Hlehel), den erfarne skiftlederen som forsøker å holde hodet kaldt, og hans yngre kollega Omar (Motaz Malhees), som kjemper med sin egen samvittighet mens minuttene renner bort.

Ben Hania forvandler dette kontoret – med sine blendrende neonlys, billige plastmøbler og flimrende skjermer – til et mikrokosmos for den politiske absurditeten filmen handler om. Alt må godkjennes av den israelske hæren, inkludert redningsforsøkene på et barn. Tillatelser, reiseruter, bekreftelser: alt må gjennom et system der hvert ledd er designet for å lamme, ikke redde.

Kameraet, ofte håndholdt og nervøst nærgående, speiler panikken som gradvis tar over rommet. Det er som om selve bildet begynner å miste pusten sammen med karakterene.

Mellom fiksjon og virkelighet

Hind Rajab – stemmen fra Gaza er ikke en dokumentar i klassisk forstand, men heller ikke ren fiksjon. Den er et sted midt imellom – en refleksjon over hvordan vi kan nærme oss virkelige traumer uten å forråde dem.

Ben Hania bruker en kompleks, men aldri påtatt struktur: vi ser de profesjonelle skuespillerne spille SCVP-frivillige, men filmen lar også de virkelige menneskene tre frem. I enkelte scener filmes mobilskjermen til en av de frivillige mens både den virkelige personen og skuespilleren vises samtidig – en enkel, men ekstremt sterk visuell gest som minner oss om at dette ikke er representasjon, men gjentagelse.

Og så er det stemmen. Den virkelige stemmen til Hind Rajab. Den lille, skjelvende stemmen som spør: «Kommer dere snart?» – og som gjør alt annet i filmen sekundært. Dette er ikke lyd brukt for effekt. Det er et etisk og kunstnerisk valg som forvandler filmrommet til et minnested.

Et politisk raseri med menneskelig ansikt

Ben Hania er ingen nøytral observatør. Filmen er en eksplisitt anklage mot et system som reduserer palestinske liv til prosedyrer. Men i stedet for å rope med slagord, lar hun filmen være selve argumentet: byråkratiet som dreper, avstanden som gjør drap mulig, teknologien som registrerer, men ikke redder.

Mahdi (Hlehel) forsøker å holde seg til reglene fordi han vet hva som står på spill – de som handler uten tillatelse blir drept. På kontoret hans henger portretter av frivillige som har mistet livet i tjeneste. Samtidig brenner Omar (Malhees) av desperasjon, fanget mellom lojalitet og medmenneskelighet.

Saja Kilani som Rana, kvinnen som kommuniserer direkte med Hind over radioen, bærer filmens mest skjøre og smertefulle partier. Når hun forsøker å trøste jenta, hører vi desperasjonen i stemmen hennes bryte gjennom profesjonaliteten. Den lille stemmen på den andre enden blir et speil for alt Rana og kollegene hennes har mistet.

En dom over vår tid

Filmen kunne lett ha endt i melodrama eller overforklaring, men Ben Hania velger tilbakeholdenhet. Hun bruker stillhet, tid og rytme som våpen. I stedet for et dramatisk klimaks lar hun tragedien sive ut av bildene, helt til vi innser det uunngåelige: Hind døde i bilen. Og hun døde mens verden så på.

Ved å avstå fra enhver kunstnerisk utnyttelse av barnets død viser Ben Hania en enestående respekt – ikke bare for Hind, men for seeren. Hun stoler på at vi tåler sannheten. Med seg som produsenter på filmen har hun fått en rekke profilerte Hollywood-stjerner; blant dem Brad Pitt, Joaquin Phoenix, Rooney Mara og Spike Lee.

Hind Rajab – stemmen fra Gaza er ikke bare en film om én hendelse. Det er en film om hvordan et folkemord kan utspille seg i sanntid, på skjermer, i feedene våre, mens verden fortsetter å spise frokost. Når filmen spør – implisitt, men uunngåelig – hvordan vi kan leve med oss selv etter dette, er svaret vondt: kanskje vi ikke kan.

Dette er ikke bare en fortelling om Gaza, men om menneskehetens moralske forvitring. Dette er en film som gjør vondt å se, men som må sees. En film som gjør stillheten til et våpen, og minner oss om at empati ikke er et luksusgode, men en plikt. Dette er årets mest nødvendige film.