Hva om du måtte overleve på en øde øy med sjefen du hater mest i verden? Det er utgangspunktet i Sam Raimis Send Help – en blodig kontorparodi forkledd som overlevelsesskrekk.
Rachel McAdams spiller Linda Liddle, den pliktoppfyllende kontorarbeideren som holder firmaet gående, mens Dylan O’Brien er den bortskjemte og inkompetente sjefen Bradley Preston. Et krasj på vei til Bangkok setter dem i en ny, brutal hverdag – langt unna møterom og kaffemaskiner.
Filmen er typisk Raimi: blandingen av humor, grotesk vold og visuell galskap er umiskjennelig. Men der Evil Dead sprutet over av kreativ energi, føles Send Help mer som en idé som aldri helt finner rytmen sin.
McAdams bærer filmen på blodige skuldre
Rachel McAdams er den store grunnen til å se filmen. Hun kaster seg fryktløst inn i Raimis ville univers og leverer en prestasjon som er både morsom, grotesk og overraskende rørende. Når hun står blodig, hysterisk leende over et nyslaktet villsvin, er det som om Mean Girls møter Army of Darkness – og det fungerer merkelig bra.
O’Brien, på sin side, får lite å jobbe med. Dynamikken mellom de to er underholdende i starten, men filmen går seg vill i gjentakelser og slapstick uten retning. Raimis sans for overdrivelse er intakt, men her tipper det over i kaos uten særlig struktur.
Når Raimi ikke finner balansen
Send Help prøver å være både Drag Me to Hell og Castaway på én gang – og mister fotfestet i forsøket. Raimi har tidligere briljert i å balansere det groteske med det menneskelige; tenk Ashs kamp mot sitt eget speilbilde i Evil Dead II eller den desperate moralen i A Simple Plan. I Send Help vil han si noe om makt, kjønn og klasse – hvordan inkompetente menn stadig faller oppover mens dyktige kvinner forbigås – men temaene drukner i forsøket.
Send Help har en Raimi-signatur, men mangler det overskuddet og presisjonen som gjorde Evil Dead og Drag Me to Hell til kultklassikere. Rachel McAdams redder mye, men filmen rundt henne er like ustø som flyet som styrter i åpningsscenen.
Filmen veksler ustanselig mellom satire, overlevelsesdrama og parodi, og ender med en «Girl Boss»-finale som føles påklistret og ufortjent. Raimi har alltid vært en sjangerakrobat, men her mister han grepet om balansen mellom splatter og substans.