Filmen Solomamma går rett inn i kjernen av vår tid: individualisme, ensomhet – og ønsket om å få barn, uansett hvordan livet ble. Cinema har møtt hovedrolleinnehaverne Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum samt regissør Jannicke Askevold.

55 prosent av husholdningene i Oslo består i dag av én person. I bydelen Sagene og St. Hanshaugen nærmer tallet seg 70. Det er den høyeste andelen i Europa. Flere kvinner enn noen gang velger å få barn alene. Solomamma, filmen til regissør Jannicke Askevold, går rett inn i denne virkeligheten.

Filmen, med Lisa Loven Kongsli og Herbert Nordrum i hovedrollene, forteller historien om Edith – en kvinne som tar et selvstendig valg om å bli mor på egen hånd. Men når hun begynner å stille spørsmål om donorens identitet, settes både moralen og selvbildet på prøve.

“Jeg ville lage en film som handler om nåtiden”

– Jeg interesserer meg veldig for dette temaet, sier Jannicke Askevold. – Jeg kjenner flere kvinner som har valgt å bli solomødre, og da bioteknologiloven ble endret i 2020, visste jeg at det lå en film der.

Endringen i loven gjorde det lovlig for single kvinner å få assistert befruktning i Norge.
– Etter det eksploderte etterspørselen, sier Askevold. – I dag er rundt 50 prosent av pasientene ved norske fertilitetsklinikker single kvinner. Det sier mye om hvor samfunnet er på vei.

For regissøren handlet prosjektet likevel ikke bare om tall.
– Jeg gjorde mye research, snakket med solomødre fra hele landet, og ble slått av hvor mange ulike historier som finnes. Noen følte på ensomhet, andre på stolthet og fellesskap. Mange finner hverandre i sosiale medier, og enkelte leter til og med etter andre kvinner som har brukt samme donor, slik at barna deres kan vokse opp som halvsøsken.

Hun smiler. – Det sier noe om hvor sterkt behovet for tilhørighet er, selv når man velger å stå alene.

En personlig prosess

Solomamma er skrevet av Askevold sammen med to medforfattere. Prosessen startet med et spørsmål: Hva betyr det å ville ha et barn – på egne premisser?

– Jeg vurderte faktisk å bli solomor selv, forteller hun. – Da jeg opprettet profil på en dansk sædbank, fikk jeg se bilder, høre stemmeopptak, til og med høre donor snakke med psykolog om hva han liker å spise til middag. Det var absurd nært. Jeg skjønte hvor fort man kan bli følelsesmessig involvert i et menneske man aldri skal møte.

Opplevelsen ble en viktig inspirasjon for filmen.
– Noen av kvinnene jeg snakket med syntes det var fint å vite så mye. Andre angret. De klarte ikke lenger å være nøytrale til donor. Noen ble nesten besatte av å finne ut mer. Der lå filmens kjerne: ønsket, nysgjerrigheten, og grensen mellom kjærlighet og kontroll.

Et moderne manus

For Lisa Loven Kongsli ble prosjektet en sjelden mulighet.
– Det var utrolig tilfredsstillende å få lov til å stupe inn i en historie som handler om nåtid, sier hun. – Jeg får ofte kostymedramaer eller historiske roller, men her fikk jeg spille en kvinne av i dag – med problemstillinger som mange kan kjenne seg igjen i.

Hun beskriver Edith som både sterk og sårbar.
– Hun er leken, litt rampete, men også moralsk utfordret. Det var befriende å få lov til å skape et helt nytt menneske, og å gjøre det i tett samarbeid med Jannicke.

Herbert Nordrum, som spiller den sentrale mannlige karakterene i filmen – sæddonoren, forteller at han ble fanget umiddelbart.
– Jeg ble revet med fra første side. Manuset har et enormt driv – det eskalerer og gjør deg mer og mer urolig for Edith. Det er ikke bare en film om morskap, men om kontroll, ensomhet og identitet.

“Vi fikk være medskapere”

Både Kongsli og Nordrum beskriver innspillingen som en åpen og lekende prosess.
– Vi fikk lov til å komme med ideer hele veien, sier Kongsli. – Vi hadde leseprøver, samtaler og prøvde ut scener. Det føltes som et felles prosjekt.

Askevold legger vekt på samarbeid som metode.
– Jeg ønsker alltid at skuespillerne skal føle eierskap. De skal ikke bare si replikkene, de skal leve dem.

– Det er ganske sjelden i Norge, skyter Kongsli inn. – Vi hadde lite penger og dårlig tid, men vi tok oss tid til å lete etter det sanne i scenene. Det var luksus.

En virkelighet i endring

For noen kvinner er det å bli solomor en plan B. For andre er det en aktiv handling.
– Jeg tror mange opplever det som frigjørende, sier Kongsli. – De slipper å gå på kompromiss med noen om barneoppdragelse. Det er ikke nødvendigvis et tap å få barn alene.

Askevold understreker at filmen ikke forsøker å representere alle.
– Edith er en fiktiv karakter. Hun går over grenser mange ikke ville gjort. Men filmen handler om vår tid – om valg, frihet og de moralske gråsoneområdene.

Nordrum ser filmen som en kommentar til individualismen i vår del av verden.
– Vi er mer uavhengige enn noen gang, men kanskje også mer ensomme. Solomamma treffer et ømt punkt der.

At solomødre fortsatt møter fordommer, er tydelig.
– Mange tror fortsatt at man velger det fordi man “ikke fant noen”. Men virkeligheten er mer nyansert.
– De kvinnene jeg snakket med, er høyt utdannede og økonomisk trygge, sier hun. – De tar et gjennomtenkt valg. Det er på tide å speile det i kulturen.

Kongsli nikker.
– Jeg har flere venninner som er solomødre. De er rå damer. Ressurssterke, selvstendige, og fantastiske foreldre.

Barn som er ønsket

Et sentralt tema i Solomamma er hvor ønsket barnet er.
– Disse kvinnene går ofte gjennom lange prosesser alene, sier Askevold. – De opplever både medisinske forsøk, venting og håp. Når barnet endelig kommer, er det ekstremt ønsket.

Samtidig stiller filmen spørsmål ved hva det betyr å søke sitt opphav.
– Edith begynner å se paralleller mellom sin egen barndom og sønnens, sier Kongsli. – Hun vokste opp uten far, og nå begynner moren hennes å bli dement. Hun innser at hun er den nye matriarken, og må forstå hvor hun selv kommer fra for å forstå hvem sønnen er.

Nordrum peker på viktigheten av å skape et språk for nye familieformer.
– Barna må kunne snakke om hvordan de er blitt til. Det er mange som ikke har ord for det ennå. Filmen tar opp den kampen – på et varmt og ærlig vis.

En samtale som trengs

Solomamma har reist verden rundt det siste året, fra Locarno og Rio til Riga, Kairo og Montreal.
– Det har vært utrolig interessant å se hvor forskjellig reaksjonene er, sier Askevold. – I Polen, hvor solomødre er forbudt, hadde vi faktisk de mest levende samtalene etter visningen. Publikum var genuint nysgjerrige. Det er akkurat derfor film er viktig – den kan starte samtaler som politikere ikke tør ta.

Til høsten får filmen fransk premiere.
– Jeg har bodd i Frankrike i 20 år, og der er tematikken fortsatt ganske tabubelagt, sier Askevold. – Det er få som kjenner noen som er solomødre. Derfor håper jeg filmen kan åpne noen dører også der.

Et speil av samtiden

Solomamma handler om et konkret valg, men også om vår tid – om individualisme, teknologi og selvstendighet.

– Vi lever lenger som unge, frie mennesker enn før, sier Kongsli. – Mange glemmer kanskje at biologien ikke har fulgt etter. Når klokka begynner å tikke, må man ta et valg. Og for noen blir det valget å bli mor alene.

Askevold mener utviklingen speiler et sunnhetstegn i samfunnet.
– Det er vakkert at kvinner kan ta slike valg. Samtidig må vi være bevisste på hva det betyr – for oss selv, for barna og for fremtiden.

Hun smiler stille. – Men i bunn handler alt om kjærlighet. Et barn som er ønsket, er det viktigste som finnes.