Solomamma er en uforutsigbar sjarmbombe full av feelgood og ubehag. Det bygges elegant opp til veiskillet som avgjør om det blir et romantisk drama eller en tragedie. Eller kanskje begge deler?  

Lanseringstidspunktet til Janicke Askevolds Solomamma (2025) kunne ikke ha vært bedre. Norsk film surfer på en positivitetsbølge vi aldri har sett maken til tidligere. Solomamma serveres dermed på et sølvfat.

Det er et dialogdrevet storbydrama med relativt unge mennesker, om deres relasjoner og barn eller fravær av barn. I fjor sommer fikk Joachim Trier merkelappen the brat of Oslo. Solomamma henvender seg til samme målgruppe, og skulle det etableres en såkalt Oslo Brat Pack, har Askevold herved levert en god søknad.

Begynner med en bekymring

I sentrum av historien står Edith (Lisa Loven Kongsli) som valgte å få barn alene ved hjelp av en sæddonor. Nå bekymrer hun seg for hva hennes sønn eventuelt kan ha arvet fra denne donoren. Hvor er faren til Sigurd, spør et av barna i barnehagen, før Edith må forklare at det ikke er noen far.

De som kjenner detaljene og forløpet er hennes venner, deriblant den snakkesalige Thorbjørn (Rolf Kristian Larsen). En kveld de er ute på byen spør han Edith om hva hun egentlig vet om sæddonoren. Edith innrømmer at hun vet fint lite, men nysgjerrig starter hun en undersøkelse som skal skape uante ringvirkninger.

Vi har sett Lisa Loven Kongsli i en rekke storproduksjoner fra inn og utland, senest i den noe forutsigbare Netflix-kriminalen Kvinnen i lugar 10 (2025). I Solomamma har hun ikke bare hovedrollen, hun er så og si med i hvert eneste utsnitt. Denne gangen fronter Loven Kongsli elegant filmen med sjarm og karisma.

Tidvis er Edith en kjærlig og angstfull mor, andre ganger er hun sårbar og angrende. I et av filmens partier utstråler hun til og med noe som gir assosiasjoner til Audrey Tautous skikkelse i Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Hennes gåtefulle jakt fører henne etter hvert i retning Herbert Nordrums karakter. Også i dette Oslo-universet gjentar Nordrum en solid prestasjon, ikke ulikt hans Amanda-nominerte rolle i Verdens verste menneske (2021).

Høyaktuell

43 år gamle Edith sjonglerer en krevende hverdag som journalist i A-magasinet med rollen som alenemor. Hun bor sammen med sin fire år gamle sønn Sigurd i en gammel Oslo-bygård. I leiligheten bor også hennes mor Dorthe som viser tegn til hukommelsessvikt. Som en av Ediths venninner påpeker, bor hun egentlig sammen med to barn, og dette skaper et ytterligere lag av utfordringer.

Manuset til Askevold og Jørgen Færøy Flasnes tar utgangspunkt i høyaktuelle problemstillinger om hvordan familien som institusjon er endret og hvordan det i dag er et mangfold av familiekonstellasjoner, deriblant barnefamilier med en forelder.

Flere drøyer med å etablere seg i parforhold, det fødes stadig færre barn og noen velger å få barn alene gjennom assistert befruktning. Midt oppi det hele dukker spørsmål om etiske rettigheter opp. Hvilken rett har mor og barn til å vite om det biologiske opphav og har en donor rett til å forbli anonym?

Bekymret for barnet

Barnehagebarnet Sigurd er som en voksen fanget i en barnekropp, påpeker en av karakterene. Fremfor å leke med jevngamle Amanda trives Sigurd med å spille petanque med pensjonister og samle på gamle ting. Dette skaper uro hos Edith som undrer på om det kan være noe galt med sønnen. Selv hadde hun et begrenset forhold til sin egen far, men uten at dette blir noe større tema i filmen.

Bekymret gjennomgår hun opplysningene som donor selv har opplyst om før hun tråler internett etter informasjon om hvilke personlighetstrekk som kan være arvelig. Seere som selv er småbarnsforeldre vil kjenne seg igjen i Ediths angstfulle søken om det kan være noe med barnet. Sigurd-rollen er for øvrig herlig underspilt av en skjønn naiv gutt.

Filmen som spør: Hva betyr det å ville ha et barn – på egne premisser? – CINEMA

Det første vendepunktet er da venninnen Trine (Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen), mor til Sigurds sædsøster Amanda, kommer med en sjokkerende opplysning. Hun mener hun kjenner til den virkelige identiteten til deres felles sæddonor med kodenavn Inuus. Først bygges det opp spenning hvorvidt hun velger å oppsøke denne donoren. Deretter skapes en herlig nerve i kollisjonen mellom hennes forhåndsforventninger og virkeligheten. Med småbarnsforeldres ubehag i Armand (2024) friskt i minnet, tenker man at dette kan gå begge veier. Og ja, uttrykket sædsøster kan fort bli årets filmuttrykk.

Rik på emosjoner

Selv om Edith har en seriøs jobb og er alenemor, har hun behov for å slå ut håret. Det skapes et stort ubehag da historien utvilsomt befinner seg på en enveis tur mot en uunngåelig frontkollisjon. Og seeren sitter fastspent uten mulighet til å påvirke. Filmen blir gjennom disse grepene rikt ladet med ulike følelsesmessige uttrykk. Med tett og håndholdt kamera klarer den dessuten å skildre angst, nysgjerrighet og sårbarhet på utsøkt vis.

Akkompagnert av klassisk Euro Dance fra 1993 på lydsiden, kunne en putescene raskt blitt i overkant klisjéfylt. Men brått tar flauheten en 180 graders vending, før hovedpersonenes skjebner spinner i en ny retning. For øvrig har filmen generelt et markant godt og stemningsskapende lydbilde med lavmælt gitar, piano og kvinnelig vokal.

Årets første norske spillefilm leverer

Regissør Janicke Askevold spillefilmdebuterte med Sammen alene (2021) uten at det skapte stor ståhei. Andrefilmen Solomamma fikk derimot verdenspremiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen Locarno i Sveits der filmskaperne kunne hente med seg en pris hjem. Nylig var den dessuten utvalgt som åpningsfilm på Tromsø internasjonale filmfestival.

Med Solomamma har Askevold skrevet og regissert en gjennomført sjarmbombe som antageligvis vil få flere internasjonale festivalbein å gå på. Årets første norske spillefilm leverer på høyt nivå og med Solomamma kan det virke som den pågående nasjonale filmoppturen er ustoppelig.