Det finnes rom verden helst vil glemme. I Flophouse America åpner Monica Strømdahl døren til et av dem. Inne bor Mikal, tolv år gammel, sammen med sine alkoholiserte foreldre.

PÅ  KINO FRA 30. JANUAR: De bor i et nedslitt motellrom uten kjøkken, der oppvasken tas i badekaret og dagslyset holdes ute som en trussel.

Strømdahl film er tett, nesten for tett når hun følger Mikal og familien gjennom tre år. Kameraet blir et pust i rommet – aldri invaderende, men heller ikke tilbaketrukket. Hun ser uten å dømme, og i dette blikket ligger filmens menneskelighet. For midt i kaoset finnes øyeblikk av varme: et smil som brer seg over et skittent ansikt, en klem som varer litt for kort. Det er der filmen lever – i det ufullkomne, i det nesten usynlige.

Mellom empati og analyse

Flophouse America er ikke en film som forteller – den observerer. Den lar oss være vitner mer enn deltakere, og nettopp derfor blir den også ujevn. Der andre dokumentarer bygger struktur, lar Strømdahl tiden flyte. Det gir en følelse av ærlighet, men også av stillstand.

Etter hvert blir fraværet av dramaturgi merkbart. Historien står i stampe, som livet den skildrer. Vi ser konsekvensene av et system som svikter, men aldri helt hvorfor det gjør det. Strømdahl velger nærhet fremfor forklaring, og mister dermed det analytiske laget som kunne gitt filmen mer tyngde.

Men kanskje er det også poenget. Kanskje finnes forklaringens fravær som en del av sannheten – en påminnelse om at alt ikke lar seg forstå, bare være vitne til.

Et speil av det usette Amerika

Det er i sin stillhet filmen blir politisk. Ikke gjennom påstander, men gjennom nærvær. Flophouse America viser et land der drømmen har kollapset, men der menneskene fortsetter å puste mellom ruinene. Der håpet ikke forsvinner, bare sakte viskes ut.

Strømdahl unngår den pornografien som så lett oppstår når man filmer elendighet. Hun ser menneskene, ikke bare deres situasjon. Det gjør filmen ubehagelig, men aldri kynisk. Den minner oss om noe enkelt og brutalt: at fattigdom ikke bare er fraværet av penger, men fraværet av rom til å drømme.

En debut med sårbar kraft

Flophouse America er en film som ikke rister av deg når du forlater kinosalen. Den er ujevn og noen ganger litt ufokusert. Strømdahl er fotograf – og det er i bildene den har sin styrke og rommer en nerve. Den får oss ikke til å forstå mer, men til å føle dypere.

Det høres som ut som ren elendighetsbeskrivelse, men filmen gir oss også et løvetannbarn med en sterk vilje til å bryte ut og skape seg et bedre liv.I

en tid der dokumentarer stadig søker forklaring, minner Strømdahl oss om at noen historier bare kan vises – og kanskje er det nok.