Óliver Laxes «Sirat» undersøker forholdet mellom tro, ekstase og identitet – et visuelt overveldende filmverk som like ofte imponerer som det forvirrer.

Mellom det jordiske og det guddommelige

I Sirat fortsetter Óliver Laxe sin utforskning av grenselandet mellom det materielle og det åndelige. Filmen følger en far og sønn som drar til en elektronisk musikkfestival i Marokko på leting etter datteren som har rømt hjemmefra. Letingen fører dem ut i ørkenen – et landskap som fungerer både som konkret terreng og symbolsk rom for prøvelse og forsoning.

Tittelen, Sirat – arabisk for «vei» – viser til den islamske forestillingen om broen mellom helvete og paradis. Denne symbolikken gir filmen en klar idéell akse: reisen som eksistensiell prøvelse, og troen som bevegelse mellom fortapelse og erkjennelse.

Laxe lar religiøse referanser smelte sammen med moderne ungdomskultur, og skaper et møte mellom spiritualitet og hedonisme. Resultatet er et ambisiøst, men også risikabelt prosjekt, der symbolikken tidvis truer med å overskygge menneskene den skal belyse.

Musikken som ritual og distraksjon

Musikken utgjør filmens sentrale drivkraft. Den elektroniske pulsen fungerer både som uttrykk for ungdommens frihet og som spirituell energi. Laxe skildrer dans og rytme som mulige innganger til transcendens – men også som flukt fra virkeligheten.

Den unge vennegjengen faren og sønnen møter, representerer en generasjon som søker mening i det kroppslige og umiddelbare. Gjennom dem stiller filmen relevante spørsmål: Er ekstasen et tegn på frigjøring, eller bare et midlertidig fravær av smerte? Laxe balanserer fint mellom kritikk og fascinasjon, men tenderer mot det allegoriske fremfor det menneskelige.

Som visuell historieforteller viser han likevel imponerende kontroll. Samspillet mellom stillhet og lyd, lys og mørke, gir filmen en nesten hypnotisk rytme. Men nettopp denne estetiske kontrollen gjør også Sirat distansert – vakker, men kjølig.

Et filmatisk ritual med sprikende retning

Visuelt er Sirat blant årets mest slående filmer. I samarbeid med fotograf Mauro Herce skaper Laxe bilder av enestående intensitet – fra ørkenens ruhet til festivalens glitrende neonlys. Hvert bilde er nøye komponert. Referansene spenner fra Mad Max til Tarkovskij, men uten at filmen fullt ut finner sin egen rytme.

Problemet oppstår når fortellingen gradvis oppløses. Den konkrete jakten på datteren forsvinner bak symbolikken, og filmen glir over i et essayistisk, nærmest liturgisk uttrykk.

Der Laxe tidligere klarte å forene det personlige og det metafysiske – som i Fire Will Come – føles Sirat mer som et estetisk eksperiment enn et emosjonelt drama. Filmen fremstår dermed som en studie i troens form, snarere enn et møte med troens erfaring.

Sirat er glimrende både visuelt og auditivt. Den kombinerer spirituell tematikk med et moderne uttrykk på måter få andre filmskapere våger. Samtidig lider filmen under sin egen ambisjon: den analyserer transcendens mer enn den formidler den.

Resultatet er en film som man beundrer, men sjelden berøres av – et vakkert, men ujevnt filmatisk ritual om tap, tro og søken etter mening.