Strømmetidens barn mister tålmodigheten foran lerretet – selv på filmskolen. En ny artikkel fra The Atlantic avslører et urovekkende fenomen: stadig flere filmstudenter klarer ikke å se ferdig spillefilmer.
Ja, du leste riktig – selv de som studerer film sliter med å holde fokus gjennom en hel filmvisning.
«Jeg pleide å tenke at hvis lekse er å se en film, så må det jo være den beste leksa i verden,» sier filmprofessor Craig Erpelding ved University of Wisconsin. «Men studentene vil rett og slett ikke gjøre det.»
Over 20 filmprofessorer i USA forteller den amerikanske avisen at studentenes konsentrasjonsevne har falt dramatisk det siste tiåret, og spesielt etter pandemien. Selv i undervisning ved prestisjetunge filmskoler som USC ligner studentenes rastløshet nikotinabstinenser – de fikler, fjeser på mobilen og klarer ikke å vente til sluttscenen før fingeren glir mot skjermen.
Halvparten ser ikke ferdig filmene
Tall fra Indiana University viser at færre enn halvparten av studentene i filmfag faktisk starter på filmene de får i oppgave å se, og bare rundt 20 prosent ser dem til slutten. De som prøver gjør det ofte mens de multitasker – med klesvask, sosiale medier og TikTok i bakgrunnen.
Det påvirker også hvor mye de faktisk får med seg. En professor i Wisconsin måtte nylig sette karakterene på kurve etter at over halvparten av studentene svarte feil på et enkelt spørsmål om slutten på Truffauts klassiker Jules og Jim.
Oppvokst med kortform
Skylden legges ikke på studentene, men på mediedietten de har vokst opp med. Generasjonen som nå fyller auditoriene, har aldri kjent en verden uten smarttelefon. Som tenåringer brukte de flere timer daglig på sosiale medier – i korte, raske klipp. En studie viser at vi i dag bytter fokus mellom apper hvert 47. sekund. Å se en film på to timer føles derfor nesten fysisk ubehagelig for mange.
«Hvis kroppen og psyken din ikke er trent for å sitte stille gjennom en hel film, vil det føles fryktelig langt,» sier USC-professor Akira Mizuta Lippit.
Løsningen: Slow cinema
Noen undervisere prøver å møte problemet med filmens egne våpen. Kyle Stine ved Johns Hopkins University underviser nå i såkalt slow cinema – filmer som tvinger publikum til å bremse, observere og tenke. Chantal Akermans Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles – en tre timer lang studie i tålmodighet – brukes som treningsøkt for konsentrasjonen.
Andre velger å tilpasse seg: De deler filmvisninger opp i flere bolker, eller lar studentene lage ultrakorte filmer – tre til fire minutter lange, i stil med TikTok og Reels.
«Det er rett og slett det eneste formatet mange unge faktisk vil se,» sier Erpelding.
Et tap for filmkulturen?
For de som elsker filmens langsomme språk, er trenden nedslående. Hva skjer med filmforståelsen når selv filmstudenter hopper over «kjedelige» scener eller ser The Conversation på dobbel hastighet?
Siste scene i Coppolas klassiker, der Gene Hackman spiller saksofon blant restene av sitt ødelagte hjem, er et mesterverk av paranoia og stillhet. Men det er også en scene som krever at man ser – og venter.
Noe stadig færre unge ser ut til å ha tid til.
Kilde: The Atlantic, “The Film Students Who Can No Longer Sit Through Films”