Wuthering Heights er en film du ser med øynene, ikke med hjertet. Et visuelt mesterverk uten sjel. En estetisk orgasme uten etterklang.

PÅ KINO FRA 13. FEBRUAR: Der Emily Brontës roman handlet om besettelse, klasse og kjærlighet som ødelegger alt, handler Fennells film mest om hvordan lidelse kan se lekkert ut. Det er som å spise dessert i to timer og lure på hvorfor man fortsatt er sulten.

Estetikk på overtid

Filmen starter med lydene av død og lyst blandet sammen – bokstavelig talt. En mann dingler i repet mens et kor av grynt og stønn fyller mørket. Det er Fennell på sitt mest teatralske: provoserende, overdrevent og umulig å se bort fra.

Cathy (Margot Robbie) og Heathcliff (Jacob Elordi) vokser opp sammen, elsker hverandre, forråder hverandre og ødelegger alt rundt seg. Men i Fennells hender blir lidenskapen mer Instagram-filter enn følelsesmessig storm. Robbie overspiller med glødende energi, mens Elordi ser ut som han heller vil gi henne en klem enn å rive henne i stykker. Kjemien brenner – men det er parfymelys, ikke flamme.

Klassisk kjærlighet med BookTok-filter

Fennell har åpenbart lest Brontë, men også algoritmene. Dette er Wuthering Heights for et publikum som liker sine tragedier filtrert gjennom glans og eyeliner. Filmen bryr seg mindre om 1800-tallets klassekamp og mer om hvordan Margot Robbie ser ut når regnet treffer kinnet hennes i 4K-oppløsning.

Og ja – det er lekkert. Vakkert til det kvalmende. Hvert bilde kunne vært et Vogue-oppslag. Men bak den glatte overflaten skimter man et tomrom. Når Fennell prøver å si noe om kvinnelig begjær, makt og status, stopper hun ved overflaten. Symbolikken er der – men uten substans. En tapet laget av Cathys hud med årer og føflekker ser sterkt ut, men sier ingenting.

Vakker, men hul

Problemet er ikke at filmen er stygg. Den er altfor pen. Den er så opptatt av å være vakker at den glemmer å være vond. Og Wuthering Heights uten smerte er som Romeo og Julie uten død – poenget forsvinner.

Brontës fortelling handlet om klasse, raseri og undertrykt begjær. Fennells versjon føles som en luksusreklame for lidelse. Alt er der – kjærligheten, sorgen, hevnen – men ingenting treffer.

Emerald Fennell er fortsatt en av de mest spennende filmskaperne i sin generasjon. Hun er modig, dristig og helt uten skam. Men her drukner hun talentet sitt i fløyel, svette og symboler.