Hamnet er en fiksjonsfilm som bygger på Maggie O´Farrells bok med samme navn fra 2020. I boka dikter O´Farrell rundt en spesiell hendelse i William Shakespeares liv, nemlig sønnens død.

PÅ KINO FRA 20. FEBRUAR: Når regissør Chloé Zhao nå kommer med en ny film, er det mange som venter i spenning.Hennes tre første; independentfilmene «Songs my brothers taught me» (2015), «The Rider» (2017) og «Nomadland» (2020) er favoritter for mange filmelskere – meg selv inkludert.

For «Nomadland» fikk hun Oscar for beste film og beste regi, Gulløven i Venezia og Golden Globe for beste regi. Og en rekke andre priser. Mange var derfor spente da hun fikk ganske så frie hender av Marvel til å lage «Eternals» (2021). Den var ikke like vellykket.

Når vi nå møter henne igjen, er det verken independent fra den amerikanske landsbygda eller superhelter som er saken. Hun tar oss heller med tilbake til England, i overgangen mellom 1500- og 1600-tallet.

Manuset til Hamnet har Zhao skrevet sammen med O´Farrell. Det er et vellykket samarbeid. Det ser ut til at de har delt en visjon om hvordan denne fortellingen skal fortelles.

Shakespeares personlige liv

Vi vet lite om personen Shakespeare. Men vi vet at han var gift med Agnes, og at de fikk tre barn. Vi vet også at sønnen Hamnet døde i en alder av 11 år, i 1596. Shakespeares familie bodde i Stratford-upon-Avon, men selv var han i lange perioder i London, der han utøvde sitt forfatterskap og satte opp sine forestillinger på The Globe.

Dermed ble Agnes alene igjen med de tre barna. Det er hennes fortelling som gjør seg mest gjeldende i filmen (og i boka). I boka nevnes ikke Shakespeares navn i det hele tatt. I filmen nevnes det én gang.

O´Farrell har tatt seg friheten å dikte rundt de få opplysningene vi har om den store dikterens liv. Og fordi vi vet vet lite om de hendelsene filmen forteller om, er det ingen grunn til ikke å lene seg tilbake i kinostolen og ta i mot. For det er egentlig nettopp dette, at filmen dikter så fritt, som gjør den spesielt spennende. Vi kan tenke: slik foregikk det kanskje. Eller kanskje ikke. Men det er uansett en god historie.

Det skapes også en forbindelse mellom sønnens navn, Hamnet, og hovedkarakteren i stykket Hamlet. I fortekstene kan vi lese at disse to skriveformene ble brukt om hverandre i datidens England.

Et feminint og naturmytisk blikk

O´Farrels og Zhaos feminine – ja, kanskje feministiske – blikk føles forfriskende. Det er velkomment. Gjennom det blir Agnes synlig for oss. Det blir hun av to grunner. Delvis fordi det er henne vi følger tettest. Og delvis fordi det er hun som bærer med seg naturen tett innvevd i sitt eget liv.

Menneskene vi møter i Hamnet bor midt i et naturlandskap. Og Agnes – mer enn andre – har en spesiell kontakt med naturen og de kreftene den bærer på. Hun kan mye om urter og kanskje kommer hun også i tettere kontakt med det underjordiske enn de fleste andre.

Zhao har fortalt til Variety at hun forbinder den feminine med natur (og det maskuline med sivilisasjon). Det blikket har uten tvil vært betydningsfullt for det filmatiske arbeidet med Hamnet. Både bildene og dialogene understreker Agnes sin naturmytiske holdning og hennes kunnskap om naturens hemmeligheter – og krefter.

Det meste av handlingen utspiller seg i Stratford, men vi er også med til Shakespeares teater, The Globe, som for anledningen er bygget opp i en nærmest tro kopi. Der får vi et lite innblikk i det nyskapende arbeidet til mannen som er blitt kalt verdens største dramatiker. Men dette er altså ikke en film om han. Den handler som nevnt mest om hans kone, og om deres barn – og den verdenen de lever i – mens far er i London.

Godt håndverk

Blant filmens største styrker er det gode filmatiske håndverket, ikke minst filmens iboende rytme. Det langsomme understøtter det emosjonelle på overbevisende måter. Flere av bildene dveler i naturlandskapet. Zhao har selv klippet filmen, sammen med Affonso Gonçalves.

Dessuten: det vi ser av skuespillernes arbeid er vel verdt å nevne. Her er det særlig Jessie Buckley, som Agnes, vi legger merke til. Hun gir inderlig liv til den natur-tilnyttede kvinnen som kjenner den verdenen hun selv er en del av – og som går så sterkt inn i den at den er henne. Buckleys rolletolkning i Hamnet gjør henne til en soleklar kandidat til de store filmprisene. Hun er allerede nevnt av flere som konkurrent til Renate Reinsve når det gjelder Oscar for beste kvinnelige skuespiller. Men også Paul Mescal som Shakespeare er veldig god. Geniet som kanskje ikke alltid er på bølgelengde med sine nære relasjoner, er presist tegnet.

Filmen byr på flere scener med de helt store følelsene. Det er på sin plass når det handler om barns dødsfall. Et par ganger, særlig i en sentral scene i filmens siste del, beveger den seg farlig nær det melodramatiske. Men etter mitt skjønn klarer den å balansere, og holde seg unna overforenklingens åpenbare felle.

Det er flott å se Chloé Zhaos neste – og betydelige – skritt i sitt kunstnerskap. Med denne filmen etablerer hun seg på øverste nivå.