Gullpalmevinneren «Bare et uhell» er et mesterverk om hevn, tvil og overlevelse – laget i skjul, men med en styrke som bare Jafar Panahi kan fremkalle.

PÅ KINO FRA 20. FEBRUAR: Da Panahi i fjor tok med seg Gullpalmen for Bare et uhell – foran Joachim Triers Affeksjonsverdi – var det som et lite filmhistorisk mirakel. En film skapt i hemmelighet, under yrkesforbud, endte opp på verdens største scene. Nå kjemper den videre, nominert til Oscar for beste internasjonale film.

Bare et uhell er en stillferdig eksplosjon: politisk i sin eksistens, men universell i sin tematikk. Panahi viser igjen hvordan motstand og filmkunst kan smelte sammen til ett uttrykk – der det personlige og det kollektive speiler hverandre.

Et møte med fortiden – og med seg selv

Vahid, en bilmekaniker og tidligere politisk fange, tror han kjenner igjen mannen som torturerte ham i fengselet – en halt mann med protese og en uhyggelig gjenkjennelig, knirkende gange. I et øyeblikk av desperasjon kidnapper han ham, drevet av et behov for sannhet, for bekreftelse, for hevn.

Men snart vokser tvilen: Har han tatt feil? Er dette virkelig den samme mannen – eller er Vahid fanget i et psykologisk ekko av sitt eget traume?

Panahi lar fortellingen gli sømløst mellom det realistiske og det drømmeaktige. Kameraet er urolig, nærgående, nesten åndende – men aldri dømmende. Det er som om filmen selv nøler, slik Vahid nøler, mellom hevn og tilgivelse, mellom fortid og nåtid, mellom virkelighet og forestilling.

«Jeg ble arrestert for propaganda mot regimet,» sier en av karakterene. I det øyeblikket oppløses skillet mellom film og virkelighet. Panahi taler gjennom sine figurer, og filmen blir et speil av hans eget liv – et liv der skapelsen i seg selv er en form for motstand.

Mellom tragedie og absurd komedie

Som i flere av sine tidligere filmer balanserer Panahi mesterlig mellom det mørke og det lekne. I Bare et uhell er tragedien aldri langt unna, men latteren lurer under overflaten. Når Vahid og hans medfanger legger ut på en improvisert «reise» for å bekrefte torturistens identitet, får filmen rytmen til en roadmovie og ironien til en screwball-komedie.

Et tilsynelatende tilfeldig tre ved veikanten får nesten mytisk betydning – et åpenbart nikk til «Mens venter på Godot». For Vahid og hans venner er ventingen ikke bare på sannhet, men på mening, på en forklaring som kanskje aldri kommer.

Det er nettopp i disse øyeblikkene av tragikomisk absurditet at Panahi viser sitt mesterskap: hvordan latter og desperasjon kan eksistere side om side, og hvordan begge kan avsløre noe dypt menneskelig. Filmen minner oss om at også smerten kan ha et glimt av humor – og at humoren ofte skjuler den dypeste smerten.

Et liv i fangenskap – også utenfor murene

Panahis egen biografi er til stede i hver scene. Hans mangeårige fengslinger, yrkesforbudet, de skjulte filmproduksjonene, og den vedvarende kampen mot et regime som frykter bildenes kraft, kaster lange skygger over Vahids historie.

Men filmen er aldri selvmedlidende. Den er tvert imot et stille vitnesbyrd om kunstens utholdenhet – om hvordan skapelse kan være en form for overlevelse. Panahi forvandler sin personlige begrensning til en estetisk frihet, og i denne friheten ligger filmens politiske styrke.

Bare et uhell er et verk av sjelden presisjon og emosjonell tyngde. Panahi forener politisk mot med poetisk følsomhet og lar absurditet, smerte og humor eksistere i samme rom.

Dette er en film som puster – og får oss til å puste med. Den etterlater oss i uro, men også i takknemlighet over at filmkunsten fremdeles kan være et sted for mot, sårbarhet og sannhet.