Det finnes skilsmissefilmer som treffer deg som et slag i magen, og så finnes det de som forsøker å hviske seg inn i følelsene dine.

PÅ KINO FRA 27. FEBRUAR: Is This Thing On? hører til i den siste kategorien – en film som vil være sår, ærlig og morsom på samme tid, men som ender opp med å være mest av alt ujevn.

Bradley Cooper prøver å lage et intimt portrett av et ekteskap som løses opp i stillhet. Det er ingen store oppgjør mellom Alex og Tess Novak – bare den langsomme, klossete hverdagen etterpå. Ambisjonen er sympatisk, men utførelsen blir ofte flat. Det som kunne vært vondt og gjenkjennelig, føles til tider mer som en skisse enn som et virkelig levd drama.

Mellom virkelighet og filmmanus

Historien kjenner vi igjen: små ydmykelser, venner som opptrer som terapeuter og barna som forsøker å forstå en ny hverdag. Cooper og manuset hans vil vise at det vanlige er nok – men filmen sliter med å gi det kjente friskhet.

Mange scener henger i luften uten å finne en rytme, og de lange tagningene Cooper elsker føles mer som formgrep enn som følelser.

Will Arnett gjør sitt beste som Alex – en mann som oppdager standup som et sted å slippe unna sorgen. Ideen er sterk på papiret, men blir aldri helt levende på lerretet. De første forsøkene hans på scenen er troverdige, men filmen bruker dem mer som symbolikk enn som reell utvikling.

Laura Dern, som Tess, tilfører tyngde og varme, men får for lite rom. Hennes reise – fra bitterhet til ny selvforståelse – reduseres til en sidehistorie. Dermed mister filmen balansen mellom de to hovedpersonene, og Alex’ krise overskygger alt.

Coopers regi: forsiktig og famlende

Bradley Cooper har et øye for detaljer og vet hvordan man bygger stillhet, men her blir det for mye demping. I forsøket på å være lavmælt, mister filmen energi. Den er vakker å se på, men mangler puls. Noen dialoger forklarer for mye, andre for lite, og tonen vipper ubehagelig mellom seriøsitet og ironisk distanse.

Is This Thing On? er ingen dårlig film. Den er bare ikke så klok, rørende eller morsom som den tror. Du merker intensjonen – ønsket om å vise hverdagslig smerte uten melodrama – men resultatet blir mer grått enn nyansert.

Det er lett å like stemningen, men vanskelig å bli grepet. Bradley Cooper leverer en sympatisk, men ujevn film om livet etter et brudd. Den vil mye, treffer litt, men forsvinner raskt ut av minnet når rulleteksten går.