The Secret Agent er et stilistisk og politisk kraftverk fra Brasil – og et uforglemmelig punktum for en europeisk legende.

PÅ KINO FRA 27. FEBRUAR: Dette ble Udo Kiers siste film. Han leverer et uforglemmelig punktum i en film hvor Kleber Mendonça Filho viser hvordan fascismens arv overlever i nye former – og hvordan mennesket fortsatt kjemper for verdighet midt i maktens maskineri.

Mendonça Filho bekrefter at han er blant verdens mest politisk våkne filmskapere når han tar oss til militærjuntanes Brasil i 1977. Filmen viser hvordan fascismens tankegods ikke dør, men flytter seg – fra ett kontinent til et annet, fra én generasjon til neste. Dette er ikke en film om fascismens historie, men om dens geografi – hvordan den tilpasser seg nye landskap, lover og ofre.

Handlingen utspiller seg i Brasil der restene av et gammelt regime lever videre i forkledning. I 1977 flykter en teknologiekspert (Wagner Moura) fra en mystisk fortid og vender tilbake til hjembyen sin, Recife, på jakt etter fred. Han innser snart at byen er langt fra det tilfluktsstedet han søker.

Udo Kier tar farvel med kraft og verdighet

Som Udo Kiers siste film får The Secret Agent en ekstra dimensjon. Han spiller en jødisk flyktning som ironisk nok beundres av korrupte politifolk som tror han er en skjult nazist. Kier blir både speil og varsko: en mann fanget i historiens groteske forvekslinger.

Hans rolletolkning er lavmælt, presis og menneskelig. Hver gest bærer avskjedens alvor. Når han forlater lerretet for siste gang, gjør han det kompromissløst og sant. Filmen blir dermed både et politisk drama og et dypt rørende farvel med en ikonisk europeisk skuespiller.

Et samfunn bygget på stilltiende samspill

Mendonça Filho retter blikket mot strukturene som holder uretten i live. Dette er et kakistokrati – et system av klasse, politi, presse og småkriminelle som alle beskytter hverandre for å overleve. Undertrykkelsen er ikke voldelig i gatene, men en mental tilstand, en sosial kontrakt bygget på frykt og konformitet.

Visuelt låner filmen uttrykk fra 1970-tallets politiske thrillere – split screens, wipe-overganger, tidstypiske fonter – brukt med kirurgisk presisjon. Fortid og nåtid glir sømløst, mens lydsporet av stillhet, fragmenter av musikk og fjerne stemmer skaper paranoia og overvåkningsfølelse.

Brasiliansk folklore gir filmen symbolsk kraft: karnevalsfiguren La Ursa, tigger og trussel på én gang, representerer politivold og sosial urett. Når myten møter virkeligheten, får filmen et lag som både forankrer og forstyrrer.

Når horror blir virkelighet

Scenen med det avrevne beinet er både grotesk og briljant – et bilde på voldens etterliv. Sosialrealisme møter horror, politisk satire glir over i allegori. Wagner Moura gir et moralsk anker i kontrast til systemets kulde, mens Kier forlater scenen i skyggen, men uutslettelig.

Siden Neighboring Sounds, Aquarius og Bacurau har Mendonça Filho utviklet seg til en av vår tids viktigste filmskapere. The Secret Agent kulminerer hans ambisjon og allegoriske stil og viser hvordan undertrykkelse ikke lenger trenger diktatorer, men lever i språk, strukturer og stillhet.

Som Udo Kiers siste film er dette et gripende farvel til en kunstner som alltid våget å møte mørket. Mendonça Filho gir ham et verdig punktum – og oss en film som ikke slipper taket.