Predator-universet har ikke bare blitt fornyet, det har også blitt en internasjonal suksess. Men hvor står det siste tilskuddet Predator: Badlands  sammenlignet med tidligere filmer? Predator-universet rangeres.

Predator-universet er noe uoversiktlig der det består av ni filmer som inkluderer oppfølgere, reboots, animasjonsfilm og spin-off filmer. Originalen hvor en gruppe hardbarka soldater forsøker å overleve i kampen mot en ekstern trussel var et av 1980-tallets mest ikoniske actionfilmer. I den nyeste filmen har den mektigste av alle krigere blitt hovedperson og helt.

9. Aliens vs. Predator: Requiem

Sigourney Weaver ble nedtrykt og trist av Alien vs. Predator (2004) og påpekte at Ridley Scott droppet en planlagt Alien-oppfølger på grunn av den. Men suksessen til den første spin-off filmen ledet naturligvis til oppfølgeren Aliens vs. Predator: Requiem (2007). Den fortsetter der den forrige slapp med et Predator-fartøy på vei vekk fra jorden. Et Alien-utbrudd fører til at fartøyet krasjlander et sted i Colorado og dermed tilkalles en ny Predator for å jakte på rømlingene.

Det er et relativt generisk manus som kan matche de fleste filmer om småsteder rammet av en ekstern trussel i form av farlige vesener som Gremlins (1984), Critters (1986), Arachnophobia (1990) eller Tremors (1990). Småkjekling mellom menneskene blir fyllmasse mens en lang rekke Aliens nedjaktes av en hardbarka Predator.

Filmen lager en link til selskapet Yutani fra Alien-filmene samtidig som en svært konspiratorisk stat er med på å dekke over trusselen. Filmens oppsiktsvekkende innovasjon er et barn som blir angrepet av en Facehugger og en høygravid kvinne på fødestuen som pumpes full av små Aliens før hennes mage eksploderer som et ormebol. Ellers er dette en film som kvalitetsmessig befinner seg nederst på bunnen blant alle Predator-filmene. Det var debutfilmen til Strause-brødrene som hadde bakgrunn i spesialeffekter og musikkvideoer, men tilbakemeldingen var stort sett negativ.

8. Alien vs. Predator

Fjorten år etter Predator 2 og syv år etter Jean-Pierre Jeunets Alien: Resurrection (1997) skulle Alien og Predator-skikkelsene møte hverandre slik to andre ikoner allerede hadde gjort året før i Freddy vs. Jason (2003). Alien vs. Predator (2004) var en spin-off og en crossoverfilm hvor disse to filmuniversene møttes for første gang. 20th Century Fox hadde rettighetene til begge universene og med en lav aldersgrense var målet at flest mulig skulle se filmen. Regissør Paul WS Anderson var for de fleste ellers synonymt med Resident Evil-franchisen.

Charles Bishop Weyland (Lance Henriksen) har oppdaget en pyramide fra oldtiden under isen i antarktis. Et team med forskere og eventyrere rekruteres og sendes på ekspedisjon til en forlatt hvalstasjon på Bouvetøya. Der gjør de nok en skremmende oppdagelse, de har blitt lurt til et offerkammer for å være avlsmennesker i en kamp mellom to utenomjordiske veseners. Pyramiden er et sted hvor Predatorer gjennomgår sine overgangsritualer, men ekspedisjonen forstyrrer dette.

Historisk trekkes trådene tilbake til den første Alien-filmen gjennom Lance Henriksen og selskapet Weyland-Yutani. Og karakteren Alexa Woods fungerer som et alternativ til Sigourney Weavers Ripley. Videre serveres vi både Facehuggers og Chestbursters og vi ser mer av Predatorenes romskip, uniformer og våpen. Alien-skikkelsene er filmens antagonister mens Predatorene fungerer som helter. Alien vs. Predator kan sees på franchisens hjernedøde underholdningsbidrag. Til tross for at den ble ansett som et svakt bidrag i franchisene ble den den gang uventet den økonomisk mest suksessfulle filmen innen begge franchisene.

7. Predators

De to første filmene husker man godt etter utallige gjensyn, men tredjefilmen Predators (2010) er ingen klassiker. Produsent og mesterhjerne bak Predators var Robert Rodriguez. På bestilling fra 20th Century Fox hadde han skrevet et manusutkast på midten av 1990-tallet. Konseptet ble den gang aldri realisert da de estimerte produksjonskostnadene var for høy. Etter suksess med franchisetilskuddene Alien vs. Predator og til en viss grad Aliens vs Predator – Requiem ble det bestemt å likevel lage hans film. Nå var Rodriguez derimot opptatt med å lage Machete (2010) og hyret derfor Nimród Antal til å regissere.

Seks menn og en kvinne slippes i fallskjerm over en jungel. De er de beste krigerne innen sitt felt og kommer fra alle mulige verdensdeler. De husker ingenting om hva som har skjedd, men de vet de er utvalgt og har havnet på et fremmed sted. Da de kommer over tomme bur og feller skjønner de at dette er et jaktområde og at de er byttet.

Nok en gang ligger originalfilmens DNA i bunnen av historien. Det er en brokete ansamling soldater som står ovenfor en mektig fiende i jungelen. Det som følger er fortsatt en klassisk katt- og- mus-lek frem og tilbake mellom mennesker og en avansert jeger. Tredjefilmens historie er tro mot franchisens mytologi. Store deler av historien ligner på originalen, mens mye er nytt i det som utvilsomt var franchisen store sci-fi tilskudd. Nytt denne  gangen er at det ikke bare er macho menn, men også en kvinnelig kriger. Det er og blir en noe generisk film og sammen med spin-off filmene oppleves den i dag som en av franchisens svakere tilskudd.

6. Predator: Killer of Killers

Etter å ha laget Prey (2022) ønsket ikke regissør Dan Trachtenberg å lage Prey 2. I stedet skulle Predator: Killer of Killers (2025) fungere som en slags bro til den neste filmen. Med animasjonsfilm kunne man utforske tidperioder og narrative muligheter som man ikke kunne gjøre med ordinær spillefilm. Slik kunne Predator kjempe mot historiske krigere som vikinger og samuraier. Rent praktisk fungerer den som et sideprosjekt lik antologien The Animatrix (2003) i Matrix-franchisen. Og i i likhet med den var også Trachtenberg inspirert av 1990-tallets Hong Kong actionfilm.

Et romskip ankommer jorden i år 841. Vikingkvinnen Ursa skal hevne seg på høvding Zoran som drepte hennes far. Med seg har hun sønnen Anders, men oppi det hele møter de en Predator. Han er en kraftplugg uten rustning. En maskekledd muskelbunt med en slags trykkhammerarm. Han er langt fra like høyteknologisk som sine filmatiske brødre, men har samme varmesøkende syn. I år 1609 møter vi to mestersamuraier i føydaltidens Japan og i en annen historie blir Torres kampflypilot under andre verdenskrig.

Predator: Killer of Killers er en svært leken film som harselerer med årsaken til kornsirkler og hinter til en lang populærkulturell historie. Det er en sammenheng mellom alle episodene der hovedpersonene bortføres og avslutningsvis må utkjempe en slags gladiatorkamp foran leder-Predator på deres hjemplanet. Vi får referanser til revolveren som dukket opp i Predator 2 og Prey samt svært annerledes skikkelser og verdener som skiller seg ut fra de øvrige filmene. Den er et godt tilskudd til franchisen, riktignok av en mer kuriøs type.

5. Predator 2

Etter Predator ble McTiernan tilbudt muligheten til å regissere oppfølgeren, men avslo til fordel for Jakten på Rød Oktober (1990). Også hovedrolleinnehaver Schwarzenegger avsto ettersom han hadde forpliktet seg til James Camerons Terminator 2 – Dommens dag (1991). Til Predator 2 (1990) hyret produsent Joel Silver i stedet regissør Stephen Hopkins som hadde laget femtefilmen A Nightmare on Elm Street: The Dream Child (1989). Steven Seagal var allerede tilknyttet prosjektet, men Hopkins klarte å bytte ham ut med Danny Glover. Glover var den gang allerede etablert som en tøff og skyteglad purk gjennom hovedrollene i Dødelig våpen (Lethal Weapon, 1987) og dens oppfølger fra 1989.

Slik som RoboCop (1987) utspiller filmen seg interessant nok i det noe kaotiske fremtidsåret 1997. Det er en hetebølge på gang i den urbane asfaltjungelen Los Angeles. Byen har blitt en krigssone der kriminelle gjenger med opphav i Colombia og Jamaica kriger om narkotikamarkedet og mot politiet. Den hardbarka purken Mike Harrigan (Glover) og hans mannskap er i mindretall og i ferd med å miste kontroll. Uventet blir de kriminelle slaktet på barbarisk vis.

Det er stort sett en urban actionfilm og Predator-skikkelsen presenteres gjennom POV-bilder allerede fra starten av. På denne måten klarte ikke Predator 2 å gjenskape skikkelsens mystikk fra første film. Avrevne ryggsøyler fra de kriminelle bandemedlemmene blir raskt presentert og en repitisjon av katt- og mus-leken fra førstefilm gjenfortelles. Til tross for nostalgiske minner er andrefilmen mindre raffinert og ikke like spennende som forventet med et gjensyn i dag. Men Danny Glover er fortsatt en beintøff purk.

4. The Predator

Dette tilskuddet er en moderne actionkomedie laget for et bredt publikum, men den fikk en streng aldersgrense grunnet blodige scener. I originalfilmen Predator spilte Shane Black soldaten Hawkins, ikke fordi han var den beste skuespilleren, men fordi han kunne justere manus underveis i innspillingen. Det resulterte i noen sex-relaterte vitser som ble videreført av Bill Paxtons karakter i andrefilmen. Black hadde en finger med i mange actionfilmer på 1980-tallet, deriblant som manusforfatter på Dødelig våpen-serien. Siden ironiserte han actionfilmsjangeren med manuset på The Last Action Hero (1993). Ringen ble på en måte avsluttet da Black skrev, i samarbeid med Fred Dekker, og regisserte The Predator (2018).

Historiens kjerne var nok en gang kameraderi og samhold blant en brokete ansamling utstøtte soldater. Under et oppdrag i Mexico blir teamet til en skarpskytter massakrert. Han klarer å ta med seg en slags maske og et armdeksel som han sender til seg selv i posten, men pakken med sitt mystiske innhold åpnes av hans sønn. Slik tilkalles den farligste jegeren i universet.

The Predator begynner noe generisk og den avslører Predator-skikkelsen allerede i åpningssekvensen. CIA kjenner til dens eksistens og påpeker at deres besøk på jorden har blitt hyppigere. I denne filmen har derfor skikkelsen mistet mye av sin mystikk. Etter en litt hakkete begynnelse overrasker gradvis The Predator med en uventet god flyt. På den ene siden hinter den til gamle eventyrfilmer fra Amblin samtidig som den er mer kreativ og blodigere enn sine forgjengere. Det er en påkostet produksjon som tar alt et nivå høyere enn tidligere filmer. Den bygger videre på eksisterende ideologi og mytologi, og er både en leken, humoristisk og uforutsigbar homage til originalen. The Predator viser seg å være en av seriens bedre filmer under gjennomgangen av samtlige filmer.

3. Prey

I 2022 kom det nesten helt ut av det blå en totalt annerledes og overraskende oppfølger som brøt med alle tidligere filmer. Fra før av hadde Dan Trachtenberg kun regissert 10 Cloverfield Lane (2016), men med Prey (2022) skulle han riste nytt liv i franchisen. Historien utspiller seg under den europeiske kolonialisering av USA og muliggjør konflikter på flere plan. På innovativt vis er hovedpersonen en kvinne tilhørende den amerikanske urinnvånerstammen Comanche. Selv om antagonisten kommer fra en høyteknologisk sivilisasjon er Predatoren fra denne tidsperioden mer primitiv med en annerledes maske og nedskalerte rastafarifletter. Predatoren har ingen ugjennomtrengelig rustning og bruker en uutviklet kampform ved hjelp av skjold og piler.

Året er 1719. Den unge Commanche-kvinnen Naru er iført ansiktsmaling og er en mester med Tomahawk. Selv om ingen andre i stammen hennes tror hun er i stand til å jakte, viser det seg at hun er en dyktig jeger. Alt endrer seg da en tordenfugl en dag åpenbarer seg på himmelen. Et rovdyr har ankommet deres jaktmarker for å jakte på deres mektigste krigere.

Konseptet med en utenomjordiske jegeren som oppsøker alle mulige avkroker for å kjempe mot de mektigste krigerne var nå godt etablert. Dens bytte måtte være en verdige motstandere, og hos Comanchene er jakt essensielt for overlevelse. Predator jakter kun for sportens skyld, ikke for næring. Slik igangsettes en metafor der europeiske kolonister dreper indianere for deres land og slakter ned dyr kun for skinnets skyld. Prey er et overraskende friskt og innovativt konsept. Den er smart, spektakulær, kløktig regissert og den mest innovative siden originalen. Gjennom flytende kamerabevegelser serveres vi utrolige og intense sekvenser med ville dyr. Blodige kamper er godt koreografert og som hentet ut av klassisk Hong Kong-actionfilm. Trachtenbergs sjangerfusjon revitaliserte franchisen, den ble omfavnet av kritikere og ble en seersuksess. Dermed fikk regissøren fornyet tillitt til å lage ytterligere tilskudd.

2. Predator: Badlands

Slik Neil Blomkamp ble en sci-fi favoritt med District 9 (2009) og Elysium (2013) har Dan Trachtenberg tilført stor innovasjon til gammel sci-fi med Prey og Predator: Badlands (2025). I stedet for å gå i fellen og lage tilskudd til franchiser som Jurassic World og Star Wars, laget Trachtenberg en futuristisk vri hvor Predator-karakteren erstatter føstefilmens Arnold Schwarzenegger-rolle. Med inspirasjon fra Terminator 2 forvandles dessuten Predator-skikkelsen fra antagonist til protagonist der han må overleve mot en farlig fiende i jungelen. Med ytterligere gjenkjenbare elementer fra Camerons Aliens serveres vi en heftig kamp med endoskeleton til dessert. Kameraderi og det umake parets dynamikk og lune humor kan sees på som en hyllest til Guardians of the Galaxy. En Star Wars-referanse kommer dessuten i form av kamper med plasmasverd.

Det begynner voldelig på Yautja Prime, Predatorenes støvete hjemmeplanet. Den yngre predatoren Dek anses som svaklig og uønsket i Predator-klanen. Han har derimot et sterkt ønske om å gjennomføre den tradisjonelle manndomsprøven ved å reise til dødsplaneten Genna for å beseire den beryktede kalisken. På sin ferd møter han syntetiske Thia og etter hvert en slags apeaktig vesen med kallenavnet Bud.

Predator: Badlands er svært fornøyelig med kreativ galskap satt i system. Uventet er dette en dialogdrevet film. I kontrast til tidligere filmers gutturale lyder har Predator fått sitt eget språk. Dette ble skapt av den samme lingvisten som laget språkene i Avatar-franchisen. Også Genna-planeten, skapt av Weta workshop, bærer umiskjennelige trekk fra Avatar-universet. Det krydres med kreative og skumle monstre og vesener i hopetall. Æren i å drepe-filosofien får også en leken utvikling. Det er kampkoreografi på høygir og spesialeffekter som man lurer på om er sminke eller skapt digitalt. Det får man først svar på i bakommaterialet på filmens fysiske utgivelse. Og ikke minst har den en kritikk mot store selskapers kolonisering og utnyttelse av vesener til biologiske våpener. Filmen unngår heldigvis å havne i samme negative spiral som de to Alien vs. Predator-filmene ved å kun på subtilt vis forholde seg til Alien-universets mektige selskap Weyland-Yutani.

1. Predator – den usynlige fiende

Den originale Predator-filmen er fortsatt den aller beste i franchisen! Etter lanseringen av Rocky IV (1985) ble det harselert om at Rocky Balboa nå hadde beseiret alle jordiske motstandere og at han måtte kjempe mot en romvesen hvis det noensinne skulle lages en femtefilm. Brødrene Jim og John Thomas så potensialet i spøken og skrev et manus basert på denne vitsen. Da manuset var ferdig dristet de seg til å stikke det under døren til produsent Michael Levy i Twentieth Century Fox. Han anbefalte det videre til produsent Joel Silver og kort tid senere var John McTiernan hyret som regissør. «Jeg har alltid ønsket å gjøre en film som The Wild Bunch eller The Magnificent Seven, noe sånt, hvor et team av gutter jobber sammen», uttalte den gang Arnold Schwarzenegger som ønsket å gjøre en slik oppdragsfilm.

Selv om filmingen startet i 1985 ble den ikke kinolansert før i 1987. Årsaken var at den første varianten av Predator-skikkelsen med Jean Claude Van Damme iført en drakt ikke fungerte i det hele tatt. Stan Winston hadde tidligere samarbeidet med Schwarzenegger på Terminator og hadde nettopp vunnet en Oscar for sitt arbeid på James Cameron’s Aliens (1986). En revidert skikkelse spilt av Kevin Parker Hall var større, farligere og fungerte langt bedre. I en uke før innspillingsstart trente skuespillerne sammen med militærfolk og de ble en sammensveiset gjeng. Jesse Ventura var tidligere soldat, mens manusforfatter Shane Black, soldaten med brillene i filmen, kun fikk rollen slik at han kunne endre manuset underveis.

Den utenomjordisk fienden bruker høyteknologisk kamuflasje, varmesøkende kamera og jakter for sportens skyld. Han samler på hodeskaller og trofeer fra sine bytter. Filmens andre halvdel blir en montasjesekvens hvor det settes opp feller, nesten uten dialog, før det fortsetter som en katt- og mus lek. Mens dataeffektene i dag er daterte holder de praktiske effektene fortsatt høyt nivå. Predator ble kinolansert samme år som Oliver Stones Platoon (1986) vant Oscar for beste film og den kan slik inkluderes i datidens bølge med populære militærfilmer. I dag fremstår førstefilmen fortsatt som den aller beste i franchisen! Den yngre garde vil kanskje foretrekke Badlands?

Predator: Badlands er nylig lansert på 4K og Blu-ray.