I denne finurlige og tankevekkende dokumentaren får vi bli med tilbake til Island i 1975 – året da 90 prosent av landets kvinner la ned arbeidet for én dag og fikk et helt samfunn til å stoppe opp.
1970-tallets Island var preget av tydelige kjønnsroller og begrensede rettigheter for kvinner. De fleste hadde ansvaret for hus og barn, tjente mindre enn menn for samme arbeid og sto uten innflytelse i store deler av arbeidslivet.
Inspirert av rødstrømpebevegelsen som vokste frem internasjonalt, bestemte kvinnene seg for at nok var nok. Den 24. oktober 1975 gikk de ut i streik – fra kontorer, fabrikker, fiskemottak og kjøkken – og satte Island på hodet for en dag. Denne dagen ble et historisk vendepunkt og inspirerte likestillingskampen langt utover Islands grenser.
En dag uten kvinner forteller historien om kvinnestreiken på Island gjennom arkivopptak, personlige vitnesbyrd og nyinnspilte intervjuer. Filmen viser hvordan solidaritet, humor og handlekraft kunne endre et helt samfunn – og minner oss om hvor mye som fortsatt står på spill i kampen for likelønn og likeverd.
Vi rapporterte begeistret om filmen fra Lübeckfestivalen 2024 her i Cinema under tittelen Islandsk kvinnedokumentar og skrev følgende: Dokumentarfilmprisen gikk til den islandske The day Island stood still, i regi av amerikanske Pamela Hogan, men produsert av en av landets mest erfarne fjernsynsprodusenter, Hrafnhildur Gunnarsdóttir. Filmen forteller gjennom klarttalende, ofte humoristiske intervjuer og unike arkivbilder om FN dagen i Reykjavik i 1975, da islandske kvinner, unge og gamle, fra hovedstad og utkant, i alle samfunnslag og aldersgrupper, tok en dag fri, eller streiket, som Rødstrømpene kalte det, og lammet landets handel og industri, offentlig virksomhet, flyselskap og infrastruktur, gjennom en gedigen demonstrasjon for likelønn og medbestemmelse. Islands tidligere president, Vigdís Finnbogadóttir, spiller en sentral rolle i filmen.
Det er underlig at denne viktige hendelsen har gått oss hus forbi. Vi var kanskje altfor mye opptatt av vår egen nye stjerne, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, og vår egen feiring av Kvinneåret?
Nå er den heldigvis kjøpt inn til norsk kinodistribusjon av det unge og ambisiøse selskapet Fjong Film, med islandsk-fundert ledelse, og har allerede sikret oppsetning på over 60 norske kinoer rundt 8. mars.
Filmen er en dyktig sammensatt kompilasjonsfilm med gamle arkivopptak, amatør-8 mm-film, journaler og tv-innslag fra ulike land som rapporterte om denne unike samfunnsrevolusjonen for over 50 år siden, sammen med nylagede animerte sekvenser. Det hele er fascinerende og inspirerende gjort, med driv og spenning i det gamle materialet. Det slår meg at islendingene var langt forut for sin tid for, og fullt på høyde med regjerende dansk og tilsvarende norsk feminisme.
Kompilasjonsfilmer, der gamle filmer på nytt blir aktuelle i ny sammensetning og med nytt filmspråk, har lenge vært en egen genre i filmhistorien. Krigsfilmer fra både 1. og 2. verdenskrig ble satt sammen og gitt nytt innhold, samfunnsskildringer og journalfilm ble hentet fram fra glemselen i både Europa, Russland og USA takket være mestere som Joris Ivens, Sergej Eisenstein, Frank Capra, Orson Welles og Emile de Antonio. I Norge benyttet store deler av -50 tallet seg av teknikken i okkupasjonsdramaene og nylig har vi sett Vibeke Løkkeberg fine bruk av sitt eget materiale i fra tidlig -70 talls feminisme i dokumentaren The Long Road to the Director’s Chair som ble vist i Berlin i fjor. Og dagsaktuelle Havfolket gir en god innføring i hvor fascinerende denne genren kan være.