Robert Aramayo leverer sitt definitive gjennombrudd i en film som både får deg til å le høyt og kjenne klumpen i halsen. I Swear er et varmt, ærlig og dypt menneskelig portrett av en mann som lærte en hel nasjon hva det vil si å leve med Tourettes syndrom.

PÅ KINO FRA 6. MARS:Noen filmer treffer så ærlig at man føler de snakker direkte til oss. I Swear, skrevet og regissert av Kirk Jones (Waking Ned, Nanny McPhee), er en slik film. Den forteller den sanne historien om John Davidson, som gjennom flere tiår ble en uoffisiell talsmann for mennesker med Tourettes syndrom i Storbritannia.

Filmen førte til en aldri så liten skandale på BAFTA-utdeling sist helg. BBC har bedt om unnskyldning etter at rasistiske ord ble sendt ut på eteren. Hendelsen skjedde da John Davidson, som I Swear handler om, ropte N-ordet mens skuespillerne Michael B. Jordan og Delroy Lindo delte ut kveldens første pris. BBC sier at språket stammet fra «ufrivillige verbale tics knyttet til Tourette-syndrom» og at det ikke var ment som en fornærmelse.

Historien i I Swear spenner over 36 år, fra barndommen i Galashiels i Skottland til han mottar sin Most Excellent Order of the British Empire av dronningen i 2019 – en reise preget av både kamp, humor og ukuelig livskraft.

Kirk Jones er kjent for sin evne til å fange menneskelig varme i små samfunn, og her viser han hvorfor han er blant de britiske filmens mest undervurderte regissørene. I Swear er på sitt beste når den lar de små øyeblikkene skinne – et vennlig blikk, et feilplassert bannord, en hånd på skulderen.

Robert Aramayo: fra birolle til braksuksess

I rollen som Davidson finner vi Robert Aramayo, tidligere kjent som Elrond i The Lord of the Rings: The Rings of Power. Her får han virkelig vist hva som bor i ham. Aramayo har studert både dialekt, bevegelse og Davidsens rytme i talen så inngående at man til slutt glemmer at man ser en skuespiller. Han spiller ikke John Davidson – han er John Davidson.

Dette er en prestasjon som nettopp ga ham en BAFTA for beste mannlige hovedrolle og som vil stå igjen som et høydepunkt i britisk film dette tiåret. Aramayo viser hvordan empati og kunstnerisk disiplin kan møtes i perfekt balanse.

Et galleri av sterke biroller

Filmens varme springer også ut fra dens støttespillere. Maxine Peake gir en jordnær og rørende tolkning som Dottie, kvinnen som møter John med åpenhet snarere enn medlidenhet. Shirley Henderson er hjerteskjærende som moren, fanget mellom kjærlighet og frustrasjon, mens Peter Mullan sørger for filmens lune humor som vaktmesteren Tommy – en mann som ser mennesket bak sykdommen.

Disse tre bidrar til at filmen aldri føles som et «sykdomsdrama», men som et levende portrett av et fellesskap der forståelse og omsorg spirer frem, til tross for alt som skurrer.

Tourette som liv, ikke diagnose

Der mange filmer om nevrodiversitet snubler i sentimentalitet, viser I Swear en bemerkelsesverdig balanse. Jones skildrer Tourette ikke som et problem som må “løses”, men som en del av et helt menneskes liv. Han tør å vise både de mørkeste stundene – skammen, isolasjonen, selvmordsforsøkene – og den frigjørende humoren som følger når man slutter å skjule seg.

En av filmens mest minneverdige scener viser unge John på kinodate under Tootsie – en sekvens som både er hysterisk morsom og pinlig ekte. Det er denne dobbeltheten, mellom latter og tårer, som gjør filmen så sterk.

Kirk Jones på sitt beste

Kirk Jones beviser her at han fortsatt har en unik evne til å kombinere britisk sosialrealisme med følelsesmessig presisjon. Kameraarbeidet er nøkternt, men vakkert – Skottlands åser og småbyliv speiler Johns indre reise. Den tidligere reklameregissøren har aldri laget en mer fokusert og personlig film. Til tross for en litt vel sentimental avslutning, klarer han å lande historien med både verdighet og kraft.

Filmens tittel, I Swear, er både et ordspill og en påminnelse: ærlighet kan være bråkete, ukomfortabel, men også frigjørende. Det grove språket er ikke der for komikkens skyld – det blir snarere en metafor for menneskets behov for å uttrykke seg, selv når verden helst vil ha stillhet.

Dette er en film som får deg til å føle, le og tenke – alt på én gang. Den står støtt i tradisjonen etter Local Hero, Billy Elliot og Looking for Eric; filmer som forener folkelighet og dybde med en genuin kjærlighet til vanlige mennesker. Det er en oppløftende, sår og uforglemmelig filmopplevelse – og et sterkt bevis på at britisk film fortsatt har hjertet på rett sted.