Det er sjelden man ser en prestasjon som brenner så intenst som Amanda Seyfrieds i The Testament of Ann Lee.

PÅ KINO FRA 13. MARS: Hun spiller Ann Lee, den virkelige grunnleggeren av shakersekten, som etter tapet av fire barn overbeviser seg selv – og sine disipler – om at hun er den kvinnelige Kristus.

Seyfried, som også er kinoaktuell med The Housemaid,  kanaliserer sorg, raseri og guddommelig ekstase med en kraft som får filmen til å dirre. Øynene hennes gnistrer av tro og fortvilelse, og kroppen hennes blir et redskap for både lidelse og åpenbaring. Det er en rolle som krever alt – og hun leverer alt.

En historie om tro og undertrykkelse

Regissør Mona Fastvold, som også skrev manuset sammen med sin partner Brady Corbet (paret stod bak The Brutalist), skildrer Ann Lees ferd fra fabrikkjente i 1700-tallets England til sektleder i Amerika med en blanding av realisme og visjonær symbolikk.

Filmen viser hvordan traume, kvinneundertrykkelse og religiøs ekstase smelter sammen i et prosjekt som både frigjør og fanger. Den strenge shakerbevegelsen – med sitt løfte om avholdenhet, hardt arbeid og kollektiv harmoni – blir både et tilfluktssted og et fengsel.

Christopher Abbott er gripende som Anns fortvilte ektemann, Abraham, mens Lewis Pullman tilfører varme og menneskelighet som hennes bror og misjonerende støttespiller.

Et norsk blikk på amerikansk historie

Fastvold – som for lengst har etablert seg som en markant norsk stemme i internasjonal film – viser her en imponerende kontroll over både tone og tempo. Hun bruker storformatfilm for å fange lyset, støvet og bevegelsen i denne religiøse verdenen. William Rexers foto i filmen er så vakkert at det til tider føles hellig.

At en norsk regissør makter å gi amerikansk religionshistorie en slik tyngde og følsomhet, er en prestasjon i seg selv. Fastvold forener europeisk sensibilitet med amerikansk mytologi – et filmisk språk som føles både kjølig og brennende på én gang.

Musikalsk ekstase og mørk åpenbaring

The Testament of Ann Lee er på mange måter et uuttalt musikaldrama. Komponist Daniel Blumbergs bruk av shaker-hymner og originale komposisjoner gir filmen et åndelig driv, mens koreograf Celia Rowlson-Hall lar kroppene på skjermen bryte ut i nærmest eksplosive tilbedelsesscener.

Det er vakkert, voldsomt og til tider ubehagelig – akkurat slik det skal være i en film som våger å stille spørsmålet: Hva skjer når troen blir større enn mennesket selv?

Tro, galskap og filmkunst

Fastvold og Seyfried skaper sammen en film som pulserer mellom åndelig ekstase og jordisk smerte. The Testament of Ann Lee er ikke uten svakheter – noen sekvenser trekker ut, og symbolikken kan bli tung – men som helhet er dette et dristig og visuelt blendende verk.

Filmen ender med en stille påminnelse: I dag finnes det bare to gjenværende shakere, begge i Maine. Fastvold lar oss forstå både hvorfor de eksisterte – og hvorfor de forsvant.

The Testament of Ann Lee er et visuelt praktverk med en blendende hovedrolle og en norsk regissør i verdensklasse. Ikke feilfri, men uforglemmelig.