Den forutseende Tron-trilogien byr på en profetisk visjon om kunstig intelligens, frykt mot teknologi og kamp mot de store tech-selskapene.

I Tron (1982) styrer Master Control Programmet til ENCOM alt. Det er dessuten en datamaskin som klarer å forbedre seg selv. Det har allerede brutt seg inn i Kreml og nå står Pentagon for tur. Det eneste som kan stoppe den tenkende maskinen er den lille mannen i gata som kjemper en umulig kamp mot et av verdens største tech-selskaper. Dette var filmfantasi i 1982. I 2026 er det skremmende aktuelt.

Spillene som programvareutvikler Kevin Flynn (Jeff Bridges) hadde laget ble stjålet av Ed Dillinger. Deretter tok han over som administrerende direktør for tech-selskapet ENCOM. Da Flynn hacker seg inn i ENCOM-systemet for å  få tilbake kontrollen over det han har laget, blir han uventet digitalisert og havner i spillmatrisen. Sammen med sikkerhetsprogrammet Tron skal han ta opp kampen mot den digitale verdens tyrannske hersker og prøve å komme seg tilbake til den virkelige verden.

Banebrytende dataanimasjon

Det var dataspillet Pong som hadde inspirert regissør Steven Lisberger til å lage det som ble banebrytende datateknologi på film i 1982. Over fire tiår senere er denne filmen teknisk sett langt fra imponerende, men i sin tid var Tron banebrytende i bruken av datagrafikk, spesialeffekter og backlight-animasjon. I dag oppleves Tron som en morsom gimmick og en finurlig ide. Flynn er den klassiske fremmed i en fremmed verden, men filmen er dessverre preget av svak handling og manus. Den skal riktignok lede opp mot en kraftig forbedret oppfølger.

I dag forbinder vi Disney både med animasjonsfilm og live action-filmer, deriblant Marvel-universet. Allerede på 1970-tallet lagde Disney mange live action-filmer da de hadde et ønske om å konkurrere i samme segment som Star Wars. De aller fleste av disse titlene er riktignok glemt i dag. Det som bremset denne satsingen var økonomisk nedtur med Det sorte hullet (The Black Hole, 1979) og Tron (1982). Disneys markedsføringsansvarlig mente at det ikke skulle brukes penger på markedsføring av filmene. Og dessverre tapte de mot de enorme kampanjene til familiefilmer som E.T. – gjesten fra verdensrommet (1982) og Annie (1982) som dominerte dette kinoåret.

Viktig inspirasjonskilde

Til tross for at filmen ikke slo an hadde den en massiv påvirkning. John Lasseter som var med på å grunnlegge animasjonsstudioet Pixar har uttalt at Tron åpnet hans øyne for dataanimasjon. Man kan se store tematiske plotlikheter i selskapets Rive-Rolf (Wreck-It Ralph, 2012) og dens oppfølger fra 2018. Som Tron har disse filmene lignende selvbevisste dataspillkarakterer som kjemper mot et tyrannisk og korrupt dataprogram.

Også elektronikabandet Daft Punk var inspirert av Tron. I tillegg til å ha en liten gjesterolle i filmen laget de det høyst minneverdige soundtracet til oppfølgeren Tron: Legacy (2010). Ikke var det bare et svært fendgende soundtrack, det oppnådde skyhøye priser på bruktmarkedet. Jeg var overlykkelig da jeg endelig fant LP-utgaven i en bruktbutikk til overkommelig pris.

Tron: Legacy

I andrefilmen har Flynn forsvunnet og ENCOM skal lansere et nytt operativsystem før selskapet går på børsen. Flynns sønn, villstyringen Sam (Garrett Hedlund), er ikke klar for å lede et av landets største selskaper. I stedet stikker han kjepper i hjulene før børslansering. I jakten på sin forvunnede far havner han selv i matrisen hvor han må han kjempe mot programmet Clue.

Olivia Wilde spiller Quorra, den kuleste dama i sci-fi verden etter Trinity fra The Matrix (1999). Det er dessuten store øvrige likheter mellom The Matrix-universet og oppfølgerens moderne Tron-univers. Begge handler om karakterer som befinner seg fanget i matrisen og som må kjempe mot ond og kunstig intelligens. En hypotese er at Tron og The Matrix foregår i samme univers og at matrisen i Tron var første variant av den digitale verdenen i The Matrix.

En repetisjon

Som i første film må Sam kjempe for å overleve og komme seg tilbake til den virkelige verden. Som førstefilmen er heller ikke manuset oppfølgerens styrke. I den virkelige verden har en fenomenalt teknologisk utvikling funnet sted på de nær tretti årene som skiller filmene. Og Tron: Legacy er en teknologisk lekkerbisk. Ikke ulik hvordan The Matrix revolusjonerte sci-fi sjangeren. Ser man bort fra foryngelsesteknologien med Jeff Bridges unge ansikt, holder effektene fortsatt høy standard. Apropos, dette grepet fungerte heller ikke i Martin Scorseses The Irishman (2019) hvor Robert De Niros ansikt gjennomgikk samme behandling.

I trilogiens avsluttende film Tron: Ares (2025) er ikke lenger gimmicken at et menneske fra den virkelige verden skal tre inn i matrisen. Denne gangen handler det om å hente ut noe fra maskinen og matrisen og få det levendegjort i den virkelige verden. Dette elementet ble et poeng med Quorra i andrefilmen, men først et større tema i tredjefilm.

Tron: Ares

Sam Flynn har gått av, ENCOM ledes av Eve Kim (Greta Lee) og de konkurrerer med Dillinger Systems i kappløpet om teknologisk dominans. Ares er sikkerhetsprogramvaren for Dillinger Systems, forsvarer av nettverket. Dette er altså det som før var kjent som hovedkontroller eller Master Control. Ares (Jared Leto) manifesteres ved hjelp av laserprintere og er ENCOMs kunstig intelligens myntet på våpenteknologi og innsanking av investormidler.

Tech-selskapet Dillinger systems vil vokse på bekostning av moral og etikk. Sentralt er jakten på permanenskoden som trengs for at disse KI-skikkelsene kan eksistere permanent. Spillselskapet ENCOM som viderefører Flynns ideer jakter også på denne koden. Koden kan enten forbedre eller ødelegge verden. Filmens store moralske tema er om et dataprogram kan utvikle egne tanker og beslutninger på tross av kommandoer? Og om de er i stand til å komme seg ut av matrisen.

Trilogi

I store trekk er det mye gjenbruk i de to oppfølgerfilmene. Ideer fra førstefilmen overføres og raffineres i andrefilmen. Ideer og tematikk fra Legacy gjenbrukes og videreutvikles i Ares. Visualisering av datahacking og sikekrhetsprogrammer som bekjemmer brudd på sikkerhet er tøft og heftig, men samlet ligner tredjefilmen mer på en Marvel-film enn Tron:Legacy. Den mangler det raffinerte uttrykket til den tydelige sci-fi nerden Joseph Kosinski. Nine Inch Nails klarer ikke helt å leve opp til det mektige lydbildet til Daft Punk.

Tron-franchisen kan sammenlignes litt med Terminator-franchisen der den tviholder på etablerte elementer og ikke klarer å vri det i ny retning slik som Predator-universet. Evolusjonen til Tron og trilogien ser man best ved å se filmene samlet. Man får også best utbytte og ser koblingene mellom de tre filmene ved å se de etter hverandre. Og ja, de er absolutt høyst viktige filmer innenfor sci-fi sjangerens utvikling og dataanimasjonens evolusjon.

Alle tre filmene i Tron-trilogien er nå aktuell som 4K+Blu-ray utgaver.