Å flytte Doktor Glas inn i vår tids influencer- og kulturmiljø er et dristig grep. Resultatet er en stilfull og underholdende film som oppdaterer klassikeren til vår tid – men som ikke helt våger å gå dypt nok i det psykologiske mørket.

PÅ KINO FRA 13. MARS: Å filmatisere en over hundre år gammel roman innebærer alltid en risiko.

Hjalmar Söderbergs Doktor Glas fra 1905 har dessuten blitt filmatisert to ganger tidligere: først i en svensk versjon regissert av Rune Carlsten i 1942, og senere i Mai Zetterlings mer eksperimentelle dansk-svenske film fra 1968.

Isac Calmroths nye manus flytter handlingen fra moralens Stockholm rundt 1900 til dagens medie- og kulturverden. Ambisjonen er klar: historien skal oppleves relevant for en ny generasjon.

Kulturkjendis i stedet for pastor

I romanen er Gregorius en foraktet pastor. I denne versjonen er han blitt til Patrik Gregorius, en selvopptatt stjerneforfatter og nepo-baby på Södermalm. Christian Fandango spiller ham med selvsikker arroganse, og figuren fremstår som et kjent ansikt i podkaster og kulturprogrammer.

Sammen med sin kone Helga utgjør han et tilsynelatende perfekt power couple.

Helga, spilt av Thea Sofie Loch Næss, er en stigende stjerne i motebransjen. Når hun oppsøker legen Gabriel Glas for hjelp, settes historien i gang.

Begjær og manipulasjon

Gabriel Glas spilles av manusforfatteren selv, Isac Calmroth. Han fremstilles som en sosialt klønete outsider – en 29 år gammel incel som står på utsiden av det miljøet han samtidig fascineres av.

Besettelsen av Helga vokser raskt. Når hun betror seg til ham, utvikler situasjonen seg til et psykologisk maktspill der begjær, manipulasjon og moralske gråsoner gradvis tar overhånd. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å vite hvem som egentlig har kontroll.

Regissør Erik Leijonborg gir filmen en polert og moderne estetikk. Stockholms urbane miljøer brukes effektivt, med kamera som hviler på elegante interiører, trendy restauranter og blanke fasader.

Filmen vil både være thriller og samtidskommentar, og når karakterenes fasader begynner å slå sprekker, fungerer det best. Christian Fandango lar Gregorius’ selvtilfredse persona rakne på underholdende vis, mens Thea Sofie Loch Næss gir Helga en nyansering som løfter historien. Hun blir mer enn et offer – hun får egen vilje og kompleksitet.

En interessant modernisering

Samtidig blir filmen tidvis litt for opptatt av stil og overflate. Dialogen kan virke konstruert, og Glas’ indre konflikt – selve motoren i romanen – får aldri helt rom til å utvikle seg.

Dermed fremstår filmen til tider mer som en elegant stiløvelse enn et virkelig dypt psykologisk drama.

Likevel er det mye å like. Tempoet er godt, stemningen er til tider intens, og moderniseringen rommer flere lekne ideer. Filmen tør også stille spørsmål ved hvem som egentlig er helten og hvem som er skurken.

Denne nye versjonen av Doktor Glas er kanskje ikke den definitive tolkningen av Hjalmar Söderbergs klassiker. Men den er en interessant og underholdende modernisering som viser at historien fortsatt har noe å si.