Mariinka var åpningsfilmen på den viktige dokumentarfestivalen CHP:DOX i går. Et dokument over hva krig gjør med et samfunn og dets unge mennesker.

Fra Ukraina er vi vant til å høre nyheter om krigens utvikling – fra dag til dag. Men de fleste av oss vet vi mindre om landet, om befolkningen, og om tiden før krigen.

I «Mariinka», som er regissert av belgiske Pieter-Jan de Pue, får vi heller ikke et bredt teppe av kunnskap. Men vi får bilder og blir kjent med mennesker. de Pue dykker ned i folkedypet, og finner noen unge mennesker som befinner seg i ulike – egentlig svært ulike – situasjoner.

Det er hun som prøver å leve et så normalt liv som mulig. Hun beveger seg rundt krigssonen, der hun frakter og smugler mange ulike varer – på en sykkel. Tilsynelatende en farlig geskjeft.

Dernest jenta som bokser, men som nå er sanitetssoldat. Det er de to brødrene som kjemper på hver sin side i krigen, den ukrainske og den russiske. Den tredje broren er skadet og sitter i rullestol. Og så er det den fjerde broren, som er yngre, og som tidlig i livet ble adoptert av et amerikansk par og fikk en oppvekst i et nytt hjem i USA.

Alle seks kommer fra byen Mariinka. Og de kjenner hverandre. Alle har også til felles at de kommer fra familier som har brutt fullstendig sammen. De fire brødrene har bodd på barnehjem.

Mariinka er – eller rettere sagt var – en ukrainsk by, som nå er inntatt av russerne – og totalt ødelagt. Etter høsten 2023 er bor ikke lenger noen i Mariinka. Før det var innbyggertallet i underkant av 10 000.

Bildesterk

de Pue er i utgangspunktet fotograf. Han har filmet i ni år for å lage denne filmen. Det betyr at han har vært i det østlige Ukraina før fullskalainvasjonen, mens konfliktnivået i regionen var på vei oppover.

Vi får en blanding av reine krigsscener og scener som viser forsøk på å leve et vanlig hverdagsliv. Her sammenstilles de brutalt og berører oss. Filmen mener ikke noe. Den tar ikke stilling til krigen, til de to stridende parter. Den styrke er heller at den viser det som skjer med mennesker som har mistet det meste, rått og usminket.

«Mariinka», er både en krigsfilm, en film om å vokse opp, en film om familiebånd og en et epos om meningsløshet – særlig den meningsløsheten som skapes gjennom krigen.

Poetisk om det sorgtunge

Det er særlig i filmens to siste tredjedeler at vi får det poetiske bildespråket som de Pue vil vise oss. Men vi får det altså sammen med bilder av skadde og døde kropper. Og sammen med sorg over en tilværelse uten annen mening enn å overleve.

Fordi filmen viser fem unge mennesker som har krigshverdagen felles – og en som er mer indirekte berørt – blir den en dypt berørende film om det som fra en norsk kinostol kan føles som bortkastede unge liv.