Til helgen har Doktor Glas norsk premiere. Samtidig reiser Thea Sofie Loch Næss til Oscar-utdelingen i Los Angeles med den Oscar-nominerte Den stygge stesøsteren. 

Den stygge stesøsteren er Oscar-nominert for «Beste hår og makeup».  Midt i et travelt internasjonalt år har hun også tatt steget bak kamera – som medprodusent på Doktor Glas. Det går med andre godt for skuespilleren.

Jeg møter henne i Kristian Augusts gate sentralt i Oslo. I Doktor Glas spiller hun en kvinne fanget i et destruktivt forhold.

– På veien hit gikk jeg forbi Tinghuset … Det som foregår i rettssal 250 – det ligner litt på miljøet i Doktor Glas.
– Jeg tenkte på at denne filmen plutselig ble aktuell i en tid hvor mye av det vi leser i nyhetsbildet handler om menn med makt som overskrider særlig kvinners grenser. Det er nesten absurd timing. Samtidig sier det jo noe om at boken var aktuell i 1905 – og dessverre fortsatt er det i dag.

En klassiker i ny drakt

Hjalmar Söderbergs roman fra 1905  forteller om legen Gabriel Glas, som dreper presten Gregorius for å befri den unge Helga fra den eldre ektemannens seksuelle terror, og lar fortsatt ikke kultur-Sverige få fred. I filmen er historien ganske kraftig omarbeidet og lagt til vår tid.

2020-tallets doktor Glas bor i det prangende, overflatisk vellykkede Stockholm for folk i midten av trettiårene. Bokens prest er blitt til den seksuelt grenseløse suksessforfatteren Patrik Gregorius.  Den jevngamle hustruen Helga, spilt av Thea Sofie Loch Næss klarer ikke å holde tritt med tempoet og utskeielsene.

Den ensomme 29 år gamle legen Gabriel Glas forakter samfunnets overfladiskhet – helt til Helga trer inn i livet hans. Hun er fanget i et destruktivt ekteskap og Gabriel ser sin sjanse til å redde henne. Snart fanges de i et nett av løgner, begjær og maktspill. Jo dypere Gabriel trekkes inn i forholdet, desto mer viskes de moralske grensene ut, og det hele bygger opp mot en skjebnesvanger katastrofe.

Söderbergs roman skildrer en morders psyke: en ensom ung mann, uten venner og seksuelle erfaringer, som tenker for mye og tror at han skal gjøre verden og Helga en tjeneste ved å drepe.

Fra skuespiller til produsent

Loch Næss nøyer seg ikke med å bare være skuespiller denne gangen. Hun er også med som eksekutiv produsent.

– E det en ny rolle for deg?
– Ja, veldig. Jeg er det sammen med Isac Calmroth og Christian Fandango Sundgren, som spiller henholdsvis Dr. Glas og Patrick Gregorius. Isac har jo også skrevet manus – og jeg jobbet sammen på Ondskan. Det var en fantastisk opplevelse, og vi har den samme regissøren også – Erik Leijonborg. Vi ble veldig nære venner, og de startet et produksjonsselskap. Jeg tenkte først: «Lykke til!» – litt sånn flink-pike-syndrom fra min side. Men så begynte Isac å sende meg manusene sine, og jeg ga tilbakemeldinger. Da de etter hvert så at de kunne samle litt penger og spurte om jeg ville være med, var svaret veldig enkelt.

Min drøm har alltid vært å starte et produksjonsselskap. Som skuespiller kommer man ofte inn i en prosess som har pågått i flere år, er der i to måneder, og så er det over. Nå har jeg fått være med hele veien, og det synes jeg er veldig gøy.

Makt, moral og manipulasjon

– Kjente du til romanen før?
– Jeg hadde lest Den allvarsamma leken, som jeg elsker. Så var det Isac som sa: «Doktor Glas – jeg har en idé!» Da leste jeg boken, og jeg tenkte: «Men hvor er Helga?» Det var litt det samme da jeg spilte Marja i Ondskan. Jeg leste boken og tenkte: «Men hvor er Marja?»

Det er et privilegium å få ta roller som finnes i litteraturen og så få lov til å brodere dem ut – forhåpentligvis gi dem mer plass og mer menneskelighet.

– Hvor viktig var det å flytte handlingen fra tidlig 1900-tall til i dag?
– Jeg tror det var der ideen startet. Det finnes allerede en perfekt bok. Da er det ikke så gøy å lage en perfekt kopi i filmform. Det som slo oss da vi leste den, var hvor kontroversiell den må ha vært da den kom – og at den fortsatt er relevant.

Så tanken ble: Hvordan ser dette ut i dag? I stedet for at Gud er en religiøs autoritet, kan for eksempel mediemannen bli en slags gud. Vi går fra en eldre prost til en ung kulturmann – en forfatter eller regissør. Det føltes viktig.

– Hun kan jo bare gå?

– Det har vært litt kritikk, særlig rundt at Helga «bare kan gå». Men i boken kan hun ikke forlate mannen sin, og alle forstår at hun er fanget. På den tiden hadde menn også juridiske rettigheter over kona innenfor ekteskapet.

Flytter vi det til i dag, ser det annerledes ut på overflaten: Helga har jobb, de er vellykkede, han er en kjekk mann. Men et voldelig eller kontrollerende forhold kan fortsatt eksistere bak fasaden. Det kan fortsatt være ekstremt vanskelig å gå. Hvis noen sier «hun kan jo bare gå», betyr det ofte at de ikke helt forstår hvordan slike relasjoner fungerer.

– Du har jo vært innom lignende tematikk i flere roller?
– Ja. Jeg spilte også i kortfilmen Sauna Sickness, som faktisk var på Sundance. Der handler det også om et usunt forhold. En gang sa en mann til meg: «Jeg har sett det blikket ditt tre ganger.» Det er blikket jeg gir til menn som oppfører seg dumt. Kanskje jeg burde spille andre roller!

Men maktforhold er en interessant tematikk. Du ser det også i Den stygge stesøsteren. Det handler mye om moral og makt.

Roller som skremmer litt

– Filmen stiller også et vanskelig spørsmål: retten til å ta et liv for å redde et annet?
– Ja. Hvor langt er man villig til å gå for å redde noen? Og redder han egentlig Helga? For henne handler det om at noen kanskje ser henne. Men samtidig blir disse mennene på en måte blinde og handler ut fra egne behov. Man tror man redder noen, men kanskje hjelper man egentlig bare seg selv.

– Føler du en rød tråd i rollene du velger?
– Jeg prøver å velge prosjekter hvor rollen er interessant eller hvor jeg kan lære noe. Eller som her – at jeg får lage film med mine beste venner. Da jeg leste manus, tenkte jeg: «Dette er krevende. Klarer jeg det?»

Alle rollene mine har egentlig føltes som enorme utfordringer som jeg er litt redd for. Men det gjør det også mer spennende å gå inn i dem.

– Hvor mye har du selv påvirket karakteren Helga?
– Jeg føler at jeg har fått være en stor del av å forme henne. Boken er skrevet av en mann, så vi ser henne gjennom et mannlig blikk. Manuset er også skrevet av en mann. Da måtte jeg noen ganger spørre: Skal hun ha venner? En jobb?

Jeg ønsket å gjøre henne mer flerdimensjonal.

– Derfor ga dere henne også en tydelig bakgrunn?
– Ja. I dag har kvinner mer frihet enn for 120 år siden. Hun har sitt eget driv, sin egen karriere. Hun er ikke bare en som bor hos mannen sin. Det var viktig for meg å gi henne noe eget.

Samtidig foregår historien i en overklasseverden hvor fasade og makt betyr mye. Det kan gjøre det enda vanskeligere å bryte ut. Det handler også om økonomi, kontakter, familie – et helt sosialt nettverk.

– Hvordan jobber du med karakterene dine?
– Med Helga prøvde jeg å forstå hva som driver henne. Hvorfor går hun ikke bare? Hun tar valg jeg personlig kanskje ikke støtter, men jeg må forstå dem for å spille henne.

Jeg så for meg at hun kan være ganske kald – kanskje litt skremmende. Samtidig kan hun være varm og sjarmerende. Man vet aldri helt hvilken Helga man møter.

– Ingen helter i denne fortellingen

– Hun manipulerer kanskje også Dr. Glas litt?
– Absolutt. Hun er ikke uskyldig. Ingen i denne historien er det.

– Ingen helter?
– Ingen helter. Mange skurker.

– Karakteren din er norsk i filmen?
– Ja, vi tenkte at det kunne gi noe til karakteren. Hun har reist fra Norge og er egentlig helt alene i Sverige. Det gjør henne mer avhengig av Patrick.

Når vi viser filmen i Sverige, tror folk ofte at jeg snakker norsk. De sier: «Vi forstår norsk så godt!» – men sannheten er at jeg jo snakker svensk, men med norsk tonefall.

Et kreativt vennskap

– Dere er en gjeng som har jobbet sammen før. Hvor viktig er det?
– Kjempeviktig. Skuespill er sårbart. Når man allerede er trygge på hverandre, tør man gå mye lenger. Det er en av jobbene jeg er mest stolt av, nettopp fordi jeg følte jeg kunne gå til steder jeg kanskje ikke trodde jeg kunne.

– Hvordan er Erik Leijonborg som regissør?
– Jeg skylder ham mye. Han ga meg rollen som psykopaten Skade i The Last Kingdom bare basert på en self-tape da jeg var rundt 20. Senere ga han meg rollen som Marja i Ondskan. Ingen andre hadde nødvendigvis sett meg i de rollene.

Det er så viktig som skuespiller at noen faktisk ser spekteret ditt.

– Den stygge stesøsteren har fått fantastiske anmeldelser og gått på festivaler verden over. Hva har det betydd?
– Nå skal jeg faktisk til Oscar-utdelingen i Los Angeles. Slike ting tar ofte tid før det gir konkrete jobbtilbud, men filmen har åpnet det internasjonale markedet litt mer for meg. Den har nådd et publikum over hele verden.

– Har du Hollywood-planer?
– Jeg dro jo dit allerede som 19-åring og fikk en hovedrolle i en amerikansk serie. Jeg har bodd litt i New York også. Men drømmen har kanskje endret seg litt.

Så lenge jeg får jobbe med prosjekter og mennesker jeg respekterer, er det viktigst. I går var for eksempel Liv Ullmann på premieren vår. Hun er mitt største forbilde. Jeg måtte nesten tenke på 13-åringen Thea som nå plutselig sitter ved siden av Liv Ullmann og ser sin egen film. Det er helt absurd.

– Hva skjer videre nå?
– Først drar jeg til Los Angeles. Etter påske skal jeg spille i en svensk TV-serie. Jeg er veldig takknemlig for å få jobbe – det er jo ganske stille i Norge for tiden.

– Du har også startet et produksjonsselskap. Hvor mye tid bruker du på det?
– Ikke så mye akkurat nå. Det har vært et hektisk år. Men vi har et prosjekt vi jobber med, så det går parallelt. Hovedfokuset mitt er fortsatt skuespill.

– Føler du deg like etablert i Sverige som i Norge?
– Det er vanskelig å vurdere selv, men jeg har gjort en del filmer, kortfilmer og serier der. Det er gøy at folk vet at jeg finnes.

– Kunne du tenke deg å regissere selv?
– Veldig gjerne. Jeg elsker å gi tilbakemelding på manus, men å skrive selv er jeg ikke helt der ennå. Kanskje en dag.

Bekymret for norsk film

– Filmbransjen i Norge går gjennom en vanskelig periode. Merker du det?
– Ja, absolutt. Det er trist. Samtidig får norsk film mye internasjonal oppmerksomhet, og kvaliteten er høy. Men jeg har hørt at over 30 prosent av filmarbeidere har måttet omskolere seg. Mange går på dagpenger.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en audition i Norge. Det sier litt. Samtidig vinner norske filmer priser internasjonalt, så mange lurer på hva som egentlig skjer her.

– Netflix har faktisk skapt mange av arbeidsplassene det siste året.
– Ja, det stemmer. Jeg er veldig spent og litt bekymret for utviklingen. Men jeg håper vi fortsatt vil se ekte mennesker på film, selv i en tid med KI. Det håper jeg virkelig.