Henriette Steenstrup er blitt en av Norges mest folkekjære skuespillere. Allerede som barn var hun synlig på TV, men gjennombruddet kom med Pål Sletaunes Budbringeren i 1997.

For øyeblikket spilles hun inn i den andre sesongen av suksessen Nepobaby og er med i Prime Videos komiserie LOL. Likevel er det som serieskaper med Pørni hun virkelig har nådd et stort publikum, både nasjonalt og internasjonalt.

Kjernen i Pørni er ønsket om å vise at et helt vanlig liv kan være dramatisk, rørende og spennende nok i seg selv. Hverdagslivet er fullt av konflikter, følelser og absurditeter. Serien følger alenemoren og barnevernsarbeideren Pørni, som balanserer krevende saker på jobb med et kaotisk familieliv hjemme.

Serien tematiserer en rekke mellommenneskelige utfordringer: samarbeid med en vanskelig eks-partner, oppdragelse av tenåringer, sorg etter tap av en nær person og det å håndtere foreldre som endrer seg sent i livet. Samtidig gir den et realistisk innblikk i barnevernets arbeid, der alvorlige og ofte hjerteskjærende situasjoner står i sterk kontrast til hovedpersonens relativt trygge familieliv.

Når oppdaget du at du hadde et komisk talent?

Jeg tror egentlig det var en litt ufrivillig oppdagelse. Jeg skjønte kanskje at når jeg prøvde å opptre med seriøse ting hjemme, så lo folk i stedet for å gråte. Og så var det selvfølgelig viktig – som det jo er for mange i Oslo – å være med i revyen på Foss videregående.

Revy er fortsatt ganske stort i Oslo. Dette begynner jo å bli lenge siden, men da fikk jeg mitt første møte med det å prøve å forstå hva som får folk til å le.

Du gjør både komedie og drama – og nå også programmer som LOL. Hva er den store forskjellen?

Den største forskjellen er kanskje at i noe som LOL lager du humor med humor som mål. Det er det du jakter på. Men i drama, som også kan være morsomt, prøver du å gjøre det helt alvorlig.

I komedien viser du mer frem at dette skal være morsomt. I drama blir det ofte morsomst hvis du ikke prøver. Men forskjellen er egentlig ikke så stor.

En gammel læremester av meg på teatret, Kjetil Ivar Hansen, sa en gang at i komedie viser man frem folks feil og mangler, mens i drama prøver folk å skjule dem. Det er egentlig en ganske god beskrivelse.

Gjennombruddet på film

Den første filmen mange husker deg fra er Budbringeren. Hva betydde den for deg?

Det betydde mye. Jeg tror mange fikk øynene opp for meg som skuespiller gjennom den. Og så kom det et sitat derfra som mange gikk rundt og sa: «Han røyker masse, men han er jævlig flink til å gå.»

Det er et godt eksempel på en replikk som ikke er ment å være morsom. Figuren mener det jo oppriktig – hun prøver å forsvare ham. Men det er jo ikke så mye å skryte av å være flink til å gå.

Det var også en av de første store filmproduksjonene jeg var med på. Det var veldig gøy å jobbe med Pål Sletaune. Filmen var ganske mørk og litt rar og skilte seg fra mange norske filmer på den tiden. Den viste et mer lugubert og mørkt Oslo.

Hvorfor treffer Pørni så bredt?

Mange unge elsker serien Pørni. Hvorfor tror du den treffer så bredt?

Jeg tror at hvis noe føles ekte og kommer fra et ekte sted, så kan det treffe ganske bredt. Jeg er egentlig ikke så opptatt av målgrupper.

Personlig kan jeg like gjerne elske en ungdomsserie som en serie laget for menn på 60. Hvis det er bra, så er det bra.

Da jeg lagde Pørni, var det viktig for meg å skrive ungdomskarakterer som ikke var stereotypiske på en amerikansk måte. I mange serier har du nerden, cheerleaderen og playeren – veldig forenklede typer.

Min opplevelse av ungdom er at de veksler mellom å være ekstremt smarte og veldig dumme. Du kan bli helt overveldet av hvor kloke de er, og i neste øyeblikk vet de ikke hvordan de tar på seg sokker. Den dobbeltheten ville jeg få frem.

Og så ønsket jeg at det skulle være en serie som hele familien kunne se sammen. En familie man både elsker og irriterer seg over – slik man gjør med sin egen.

Et sosialt hjerte

Det ligger også et sosialt engasjement i serien.

Ja, absolutt. Det var et mål å løfte frem kommunalt ansatte som ikke så ofte vises på film og TV, men som er en stor del av arbeidsstyrken i Norge og holder mye av samfunnet i gang.

På den måten er det litt en hverdagshelthistorie og kanskje også et lite forsvar for velferdsstaten. Vi har mange sikkerhetsnett hvis livet går litt på tverke.

Jeg har stor respekt for folk som jobber i slike yrker. Jeg kommer jo selv fra en familie der den ene jobbet i NRK, mens den andre jobbet i skolen. Faren min var lærer, og jeg har møtt mange av hans tidligere elever opp gjennom årene. Da skjønner man hvor mye én lærer kan bety for folk.

Hvis man møter en «Pørni» på riktig tidspunkt i livet, kan det gjøre en stor forskjell.

Om arv og makt

Den nye serien din, Nepobaby, tar opp et helt annet tema.

Ja, den er ganske annerledes. Jeg ville prøve å lage noe annet enn Pørni. Serien handler mer om hva penger gjør med mennesker.

Jeg synes selv det kan være vanskelig å snakke om penger – for eksempel å forhandle lønn. Og jeg er i en alder der mange opplever arveoppgjør. Det kan være krevende i familier, selv om det bare handler om et lite skur på fjellet eller noen porselenstallerkener. Da handler det ofte ikke egentlig om penger, men om relasjoner og gamle konflikter i familien.

Serien har blitt koblet til virkelige norske rikmannsfamilier?

Det finnes jo flere slike familier i Norge med gamle penger. Men serien er først og fremst basert på to ting. Det ene er at jeg ville skrive noe for Vivild Falk Berg, som spiller eldstedatteren i Pørni. Det andre er egne erfaringer med arveoppgjør i min egen familie.

Slike prosesser får ikke alltid frem det mest sjarmerende i folk – meg selv inkludert. Det synes jeg er interessant å utforske.

Samtidig er det en klassisk Askepott-historie om en person som plutselig får livet snudd på hodet: Får hun en ny familie, men mister seg selv – eller klarer hun å beholde begge deler?

For mange virker den verdenen veldig fjern.

Ja, litt fjern er den jo. Men for dem som lever i den, er det helt vanlig. Samtidig kan det være krevende å være barn i en veldig rik familie. Man kan lure på om folk liker deg for den du er eller for pengene. Det må være vanskelig å navigere i.

Du begynte relativt sent å skrive manus. Hvorfor?

Jeg tror egentlig det var litt fremmed for meg å tenke at jeg kunne gjøre det. Samtidig har jeg jo skrevet lenge. I humorprogrammet Torsdag kveld fra Nydalen måtte alle i redaksjonen skrive sketsjer. Jo mer du skrev, jo større sjanse var det for å være med.

Men jeg hadde ikke selvtillit nok til å skrive drama før en produsent jeg hadde jobbet lenge med oppfordret meg til å prøve. Jeg begynte å skrive i pausene under innspillingen av serien Ragnarok i Odda – på bensinstasjoner og kafeer. Ingen visste at jeg skrev.

Det var veldig annerledes enn å være skuespiller. Skuespill er sosialt og krever konstant oppmerksomhet. Å skrive er mer introvert. Og jeg likte det kanskje enda bedre enn jeg hadde trodd.

Internasjonal suksess

Pørni har også gjort det bra internasjonalt. Hva betyr det for deg?

Det var aldri kalkulert. Målet mitt var bare å lage en bra serie. Men det er selvfølgelig utrolig gøy at den treffer i andre land også. Det viser noe som ofte sies i TV-bransjen: Jo mer lokalt noe er, jo mer universelt kan det bli.

Pørni er jo veldig norsk, med et sosialdemokratisk samfunn som fungerer ganske bra. Men familien er universell. Det er noe alle kan kjenne seg igjen i.

Press etter suksess

Seriens mange priser – blant annet fra Gullruten – skaper press?

På en måte. Før premieren på Nepobaby tenkte jeg at alle kom til å sammenligne den med Pørni, og at det sikkert kom til å bli en nedtur.

Men når det gjelder priser, opplever jeg nesten det motsatte. Jeg synes det er helt fint når andre vinner også. Det føles faktisk litt raust.

Hvordan ser fremtiden ut nå?

Vi jobber med sesong to av Nepobaby og utvikler også nye prosjekter. Men bransjen går gjennom en ganske tøff periode. Mange skuespillere som vanligvis er travle har plutselig lite å gjøre.

Samtidig ser vi hvor viktig store produksjoner kan være. Harry Hole hadde et budsjett som holdt mange filmarbeidere i jobb. Jeg håper pilen snart peker oppover igjen. Men det bekymrer meg at produksjonsselskaper slår seg sammen og at det blir færre som lager drama. Det er fint å ha både små og store aktører.

Det pågår også en viktig diskusjon nå om at kultur ikke bare er kunst, men også næring. Vi burde bli flinkere til å utnytte landet vi har til filmproduksjon. Insentivordninger for internasjonale produksjoner er viktige.

Det krever at både politikere og bransjen selv fortsetter å presse på. Samtidig skjer det så mye i verden akkurat nå at kulturspørsmål kan virke små. Men det er nettopp i urolige tider vi trenger både underholdning og refleksjon.