Quentin Tarantinos Inglourious Basterds ble gjennombruddsfilmen for en ny type overdrevet omskriving av andre verdenskrig. Etter dens suksess kom en bølge av lignende titler.
Krigshistoriker Antony Beevor er velkjent for å la seg irritere over uriktige fremstillinger av andre verdenskrig på film. Andre historikere og filmvitere har derimot langt lavere krav til korrekt fremstilling, og deres preferanse handler heller om troverdighet. Slik utspilles det en stadig kamp om hva som er riktig gjengivelse av krigen på film. En tredje innfallsvinkel er krigsfilm som ren underholdning. Her vektlegges det at overdrevne og kreative omskrivinger av historien er akseptert. Dette kan være alt fra parodier og satirer av ulike grad som sjangerdefinerende Catch-22 (1970) eller moderne Jojo Rabbit (2019).
Quentin Tarantino var den som gjenopplivet denne tradisjonen, og store deler av inspirasjonen kom fra 12 fortapte menn (The Dirty Dozen, 1967). I den gang gryende filmretning var den velkjente soldaten fra den klassiske krigsfilmen byttet ut med uortodokse antihelter. Hovedpersonene var ustabile soldater med en kriminell bakgrunn, og de omfavnet vold og krig. De var regelbrytere som hatet autoriteter, de var samfunnets avskum og ikke minst hadde de en dødsstraff hengende over seg. Lignende soldater dukket opp i den mindre fengende kopien Djevelens brigade (The Devil’s Brigade, 1968) som ironisk nok var basert på en sann historie. Med suksess kom dessuten en rekke makaronikrigsfilmer, hvor blant annet The Inglorious Bastards (1978) skulle få stor betydning.
Inglourious Basterds
Tittelen til Tarantinos Inglourious Basterds ble lånt fra den nevnte italienske makaronikrigsfilmen, men handlingen var en kreativ omskriving av krigshistorien og inspirert av en rekke krigsfilmer. Mens starten av filmen bærer likheter med spaghettiwestern, var det ifølge Tarantino 12 fortapte menn som fikk ham til å sette i gang prosessen med å skrive manuset. Utgangspunktet var reelle hendelser kombinert med historisk sett kreative friheter, og planen var å unngå klassiske krigsfilmklisjéer.
I 1941 er Frankrike okkupert av Tyskland. Shosanna Dreyfus (Melanie Laurent) overlever med et nødskrik etter at oberst Hans Landas (Christoph Waltz) fra Waffen-SS har sporet opp og henrettet hennes familie. Tre år senere har hun skaffet seg ny identitet og bor i Paris. Samtidig har en gruppe jødisk-amerikanske soldater, ledet av løytnant Aldo Raine (Brad Pitt), ankommet Europa for å utføre gjengjeldelsesaksjoner mot tyskerne og ikke minst drepe nazister.
Det fantes flere jødiske motstandsgrupper under andre verdenskrig. Nakam, som betyr hevn på hebraisk, ble dannet i forbindelse med invasjonen av Litauen i 1941, hvor nesten alle de 210 000 jødene ble utslettet. Abba Kovner ble leder av Nakam, og sammen med andre flyktede jøder angrep de tyske mål fra skogene rundt Vilno. Etter krigen planla Kovner og hans gruppe store angrep på tyske storbyer og deres sivile som motsvar på at kun et fåtall nazister ble dømt under Nürnbergprosessen. Dette skulle senere bli utgangspunktet i spillefilmen Plan A fra 2021.
Et annet virkelig eksempel er den tyskfødte jøden Frederick Mayer. Han flyktet til USA i 1939, ble rekruttert av CIA-forgjengeren OSS og ledet Operasjon Greenup bak tyske linjer i 1944. I operasjonen medvirket også den nederlandskfødte jøden Hans Wijnberg samt den deserterte Wehrmacht-offiseren Franz Weber. Deres primæroppgave var å samle informasjon om nazistiske troppebevegelser, ammunisjonslagre og lignende mål som kunne bombes fra fly. Gerald Schwab fortalte deres historie i boken OSS Agents in Hitler’s Heartland fra 1996.
Inglourious Basterds er først og fremst en fiksjonshistorie, og slik som i Tarantinos tidligere filmografi lar han seg inspirere og vrir på veletablerte konsepter . På den ene siden låner den elementer fra den klassiske oppdragsfilmen, samtidig som den henter trekk fra 1970-tallets exploitationfilm. Paradoksalt blir Tarantino hyllet for å ha regissert en forfriskende og mesterlig krigsfilm, samtidig som han ble kritisert for å ha laget en smakløs voldsorgie. Det er og en lekende hevnefilm om tungt bevæpnede og sterkt hevngjerrige jøder. I kontrast til Holocaustfilmens ofre følger vi historien til resursfulle Shosanna. Filmen byr på et svært originalt formspråk drevet av mange og lange dialogdrevne partier, det hele ispedd humor som virkemiddel. En tjue minutter lang prolog etablerer Christoph Waltz som jødejegeren Hans Landa på jakt etter en familie på en liten gård i Frankrike. Scenen er et klasseeksempel på karakterpresentasjon og spenningsoppbygging. Ikke minst er den Tarantinos egen favorittscene blant de han selv har skrevet.
Hell Hath No Fury
Selv om det var en B-film av den enklere typen skulle amerikanske Hell Hath No Fury (2021) vise seg å være en profetisk begynnelse på en trend i anmarsj: Jakten på gull. På 1970-tallet kom klassikeren Kellys helter og den mindre kjente Brass Target – Jakten på nazigullet. Begge var røverhistorier inspirert av krigens virkelige jakt på krigsbytte.
Til tross for at Hell Hath No Fury avslutningsvis antyder at den er basert på bedriftene til franske Marie DuJardin, er historien til den franske manusforfatteren Romain Serir i virkeligheten kun oppspinn. Hell Hath No Fury er regissert av britiske Jesse V. Johnson, en tidligere stuntman som har gjort karriere på actionfilmer. Filmen har et enkelt premiss, og det meste av handlingen utspiller seg på en kirkegård med syv karakterer. Det var dette utgangspunktet som muliggjorde det å lage filmen under covid-19-pandemiens restriksjoner. Den er innspilt i Hviterussland og hovedrollen som franske Marie spilles av danske Nina Bergman.
Frankrike, august 1944. Paris er frigjort, og oppgjørets time har kommet for kollaboratører og tyskertøser. Marie DuJardin har overlevd tre år i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Idet hun skamklippes og får malt et hakekors i panna av hevngjerrige franskmenn, reddes hun av amerikanske soldater. Gjerningen blir kun gjort fordi de trenger henne som deres veileder til en gullskatt. Og hun får kun leve hvis de fire soldatene ledet av major Maitland finner gullet. De ankommer en kirkegård hvor gullet visstnok skal befinne seg, men til tross for iherdig graving finner de ingenting. Så dukker det opp noen fra den franske motstandsbevegelsen samtidig som et regiment med tyske soldater på retrett er på vei.
Stilmessig imiterer den ikke de eventyrlystne filmene fra 1970-tallet, dette er en renspikket B-film med fokus på action. Dens innovasjon er opportunistiske og kyniske amerikanske soldater som ikke går av veien for å drepe en kvinne for å erverve seg nazigull og krigsbyttet. De er skitne soldater som drives av grådighet og de risikerer å bli henrettet om de blir tatt. De er historiens primære antagonister mens tyske soldater blir de sekundære. Hovedpersonen Marie fremstilles som en sviker og tyskertøs med øye for gull samtidig som hun er et offer. Sentralt er den velkjente runddansen med hvem lurer hvem. Marie har en skjult fortid og en forhistorie med den tyske SS-offiseren Von Bruckner. Underveis skal det vise seg at hun også har skjulte hevnemotiver. Gradvis bygges det opp til et klimaks og en kollisjon mellom amerikanske soldater, fransk motstandsbevegelse og tyske soldater.
Til å være en amerikansk film snakkes det på forfriskende vis både tysk, fransk og engelsk. Utgangspunktet til denne uavhengige produksjonen er livlig, men det endelige resultatet skorter. Den mangler korrekt fargegradering etter at den har blitt innspilt i hardt dagslys. Det mangler også kreativitet i filmfotografens kameraføringer. Regien og skuespillerprestasjonene er også av lavere kvalitet, og den vektlegger skyting fremfor raffinert manusarbeid. Mindre uventet var det derimot at det skulle dukke opp flere kloner av Tarantinos filmsuksess.
Mussolini-ranet
I midten av oktober 2022 fikk italienske Mussolini-ranet (Rapiniamo il Duce, 2022) premiere på filmfestivalen i Roma før det elleve dager senere ble sluppet på Netflix. Filmen åpner med det velkjente utsagnet «En nesten sann historie» og ikke ulikt andre italienske filmer som Pasolinis Salo eller Sodomas 120 dager spiller også denne filmen på den utskjelte Salo-republikkens fascister.
Milano 1945: det er de siste dagene av krigen. Isola selger våpen på det svarte markedet og klarer en dag å dekode en melding sammen med kjæresten og sangerinnen Yvonne. Salo-republikkens fascister skal rømme til Sveits med alt gullet de har plyndret. Da de allierte begynner å bombe byen, får Isola en åpenbaring om hvordan han kan stjele Mussolinis skatt fra fascistenes hovedkvarter i Milano.
13 år etter Inglourious Basterds oppleves Mussolini-ranet som en potpurri som kombinerer oppdragsfilmens selvmordsoppdrag og den klassiske kuppfilmen med en Tarantino-esque fortellerstil. Et ranslag settes sammen av ulike eksperter som eksplosiveksperten og fluktbilsjåføren før de setter ut på det som er et selvskrevet selvmordsoppdrag. Det er store doser av sort humor og gladvold, men det hele blir for anstrengt og påtatt.
Filmen mangler dessuten glimt i øyet som må til for at en slik overdreven film skal fungere. Historien har for mange sidehistorier som den ikke i god nok grad klarer å flette sammen til en sammenhengende fortelling. Animerte sekvenser med tegneseriegrafikk, svak estetikk og ikke-tidsriktig musikk distanserer den dessuten for mye fra krigsfilm generelt. Svak regi, halvhjertet skuespillerprestasjoner samt uoversiktlig fortellerstruktur fører totalt sett til et mindre godt sluttresultat. Men det skulle komme flere krigsfilmer om jakten på gullskatten.
Blood & Gold
En langt mer kreativ og vellykket variant finner vi i tyske Blood & Gold (2023). Også den var laget for Netflix og fikk verdenslansering på Fantasy filmfest før den ble sluppet på strømmeaktøren i mai 2023. Inspirasjonen til filmenes fortellerstruktur, glorifisering av vold og glimt i øyet virker klart og tydelig å være inspirert av Tarantinos film. En ytterligere ironisk kobling var at manus og skuespillere til Blood & Gold opprinnelig var klar til innspilling i 2007.
Tanken til filmskaperne den gang var å tilby antagonistrollen som Obersturmbannführer von Starnfeld til Christoph Waltz. Dette var to år før Waltz skulle bli kjent som Hans Landa i Inglourious Basterds. Finansieringen til Blood & Gold løste seg aldri den gang, og det tok femten år før strømmetjenesten Netflix muliggjorde prosjektet. Dette er en overkarikert tysk krigsfilm med hint til spaghettiwestern. Det er en velregissert underholdningsfilm som byr på velkoreograferte actionsekvenser. Med god flyt og store doser sort humor blir dette en kavalkade av kreative måter å drepe nazister på. Allerede med åpningssekvensen har den sjangerriktige fonter og musikk. Slikt blir det fornøyelig underholdning.
Sonnerberg, Tyskland, våren 1945. Det er de siste dagene av krigen, og amerikanerne er på fremmarsj. Dresden bombes, og franskmennene har krysset Rhinen. Tyske Henrich var en høyt belønnet og meritert menig soldat. Nå har forræderen blitt desertør og jages gjennom skogen. Oberstløytnant Starnfeld og hans menn får tak i ham, gir ham dødsdommen og henger ham. Deretter drar de til nærmeste landsby for å finne den myteomspunne gullskatten til jøden Johannes Lovenstein. Mot alle odds reddes Henrich i siste liten av bondejenta Elsa som bor med sin bror Paule. Samtidig som Henrich pleies av Elsa, ankommer en tysk proviantekspedisjon ledet av sersjant Dörfler. Da de forsøker å voldta Elsa, vekkes villdyret i Heinrich.
Prime Video: «Der Tiger» – Stridsvogn på oppdrag bak fiendens linjer – CINEMA
Blood & Gold kombinerer krigsfilmen med westernfilmens estetikk, kjennetegn og musikk. Jakten på gullskatten er velkjent fra bølgen av italienske spagettiwesternfilmer med Sergio Leones Dollar-trilogi i spissen. Rollegalleriet består av tyskere, men heltene er de som hater nazistene. Oberstløytnanten er en klassisk overkarikert nazistisk antagonist med vansiret ansikt. Han leder en gruppe med de aller siste kjempende under krigens siste dager. Seier eller død er hans motto. På motsatt side er Henrichs drivkraft å komme seg helberget hjem til datteren Lotte, den siste gjenlevende fra hans familie. Selv om filmen var påtenkt før Tarantinos film, kan det se ut til at Inglourious Basterds har hatt stor innvirkning på Blood & Gold. Allerede i starten får vi en finurlig variant av åpningsscenen hvor noen skjuler seg under gulvet under Hans Landas avhør av Shoshanna. I Blood & Gold forsøker Starnfeld å voldta Elsa på kjøkkenet mens Henrich ligger på loftet. Den har også sine innovative sider. Elsas bror Paule er tilbakestående, og den ene tyskeren sier at de trodde at undermennesker var utryddet av tyskerne, men de tok skammelig feil.
Det er jakten på gullet som er tyskernes drivkraft. En jøde hadde ifølge ryktene 31 gullbarrer i sitt hus, og han forsøkte å kjøpe seg fri fra en konsentrasjonsleir. Som en velsmurt lurendreier skal filmens historie vri og vende på seg. Roller skal snus, et landsbyfolk skjuler hemmeligheter, ingen er trygge og gullet gjør blind. Det er en fortelling med store forviklinger frem og tilbake, og der de som har overtaket stadig skal miste det. Blood & Gold har en klassisk spenningsoppbygning, fin humor og god drivkraft. I det store og hele byr den ikke på noe nytt, men det er i aller høyeste grad en svært fornøyelig kombinasjon av eksess, grafisk vold, skyting og slåssing. Det hele toppes med Ennio Morricone-aktig westernmusikk.
Sisu
Den fjerde filmen om jakten på en gullskatt som ble sluppet i løpet av kort tid var finske Sisu (2022). Den hadde premiere på Toronto Filmfestival i september 2022 og finsk kinopremiere i slutten av januar 2023. Først og fremst skiller den seg fra tidligere finske krigsfilmer som generelt har en mer alvorlig og virkelighetsnær tilnærming til krigen. Sisu derimot byr på en oppfinnsom og spinnvill historie som fortsetter sjangerleken til de tidligere nevnte filmene.
Den finske regissøren Jalmari Helander hadde allerede hatt kreativ suksess med den mørke og skrudde julefortellingen i den finsk-norske samproduksjonen Rare Export (2010). Til Sisu hadde Helander, inspirert av sitt barndoms store inspirator Rambo, laget en karakter som var en kobling mellom Rambo og Simo Häyhä, en finsk skarpskytter fra Vinterkrigen sp, anses som den dødeligste skarpskytteren i historien med over 500 drepte.
Sisu ble skapt da et annet prosjekt under utvikling ble skrinlagt grunnet covid-19 i 2020. Med pandemiens begrensninger som utgangspunkt tenkte Helander på en verden hvor alt var ødelagt og minelagt. Prosjektet Sisu lot seg gjøre med et mindre mannskap på et avsidesliggende sted uten risiko for spredning av koronaviruset. Ideen var nazister som ikoniske antagonister i en westerninspirert hevnefilm. Budsjettmessig hadde hans filmer økt fra et par millioner på Rare Export til 8,6 millioner på Big Game. Sisu derimot ble laget for kun 6 millioner dollar. Med utenlandsmarkedet i tankene snakker tyskerne engelsk, mens finner snakker finsk. Sisu er et sammensatt ord og betyr å knytte neven med sammenbitte tenner, en hardnakket trass i møte med skjebnen, og det er det man har når alt håp er ute.
Klassikeren «Dommen i Nürnberg» vs. moderne «Nürnberg» – CINEMA
Finland 1944: krigen nærmer seg slutten, og Finland og Sovjetunionen undertegner en fredsavtale i Moskva. Avtalen tilsier at Finland må avvæpne nazistene og drive dem ut av Lappland, Finlands nordligste landskap. Under sin retrett mot Norge bruker nazistene den brente jords taktikk og ødelegger veier, broer og landsbyer. Dypt i Lapplands ødemark har en krigsherjet gullgraver lagt krigen bak seg for godt. Etter uventet å ha funnet en stor gullåre er han på vei tilbake til sivilisasjonen med sitt funn. En konflikt oppstår da SS Obersturmführer Bruno Helldorf (Aksel Hennie) og hans kompani fatter interesse for gullgraveren. Det viser seg dog at finnen er Aatami Korpi, en legendarisk kommandosoldat som var sin enhet mest fryktet.
Den arrete finnen er en veteran som kjempet i vinterkrigen, en enmannshær det går gjetord om. Han har ingen problemer med å drepe tyske soldater, og dette vekker jaktinstinktet i panservognfører Helldorf som igangsetter jakten på Korpi. Gullgraveren er ordknapp. Hans handlinger og følelser uttrykkes kun visuelt. Det er en hyperaktiv film som vektlegger barskhet og brutalitet. Den er voldelig, blodig og grafisk, men alt fremføres med et stort glimt i øyet. Blodsutgytelsene eskalerer, og seeren belønnes med alle slags former for finurlige måter å drepe nazister på. Det hele skildres på grensen til det absurde. Hovedpersonen Korpi blir sønderskutt og får stadige nye arr. Hans motstandere skal derimot lide og sprenges i fillebiter. Korpi er en ubarmhjertig, hevngjerrig og grusom jævel som ikke må tirres.
Nazistene er ikke bare karikert onde, de gjør også onde handlinger. De har tatt sivile kvinner til fange i lastebilene. De er ufyselige, skitne og arrete voldtektsmenn som snart skal kjenne Korpis vrede. Sisu er høyst kreativ på et Tarantino-esque nivå. Korpi kaster landminer på sine motstandere og på et tidspunkt snitter han over halsen på en nazist under vann bare for å suge luft ut av luftrøret hans. Det er en overkarikert og overdrevet leken krigsfilm full av eksess. Ultravold, spinnville effekter og kreative måter å drepe på er filmens gimmick: Med kniv, gruvehakke og avfyring av gevær under vann. Det er en stilfull og vakker voldsballett hvor lemlestelse og blodsprut er hovedingrediensene.
The Ministry of Ungentlemanly Warfare
I tradisjon med rekken av overdrevne filmer satt til andre verdenskrig har vi kommet til departementet for ufin krigføring. The Ministry of Ungentlemanly Warfare (2024) er en røverhistorie fra produsent Jerry Bruckheimer som hadde hatt prosjektet gående i over ti år. Boken Ministry of Ungentlemanly Warfare: How Churchill’s Secret Warriors Set Europe Ablaze and Gave Birth to Modern Black Ops av Damien Lewis danner grunnlaget for manuset til Arash Amel. Manusforfatteren hadde solgt inn sitt manus som 12 fortapte menn møter Ocean’s Eleven laget av Guy Ritchie. På finurlig vis endte det med at Richie faktisk ble filmens regissør.
Til sin bok fra 2014 hadde Lewis gjennomgått tidligere topphemmelig og klassifisert materiale. Som filmen påpeker innledningsvis, er det en sann historie om en britisk enhet som skulle stanse den tyske krigsmaskinen. Gruppen med elitesoldatene bestod av en brokete ansamling med eksentrikere, aristokrater, dansker, overløpere og sosiopater. Som en forløper til agent 007 hadde de lisens til å drepe, men alt ble benektet av den britiske regjeringen. De skulle dog endre krigens gang. Essensen i filmen er en dramatisering av Operasjon Postmaster som var gruppens første oppdrag.
Atlanterhavet 1942. Tyske ubåter gjør det umulig for amerikanere å hjelpe til i kampen mot tyskerne i Europa. Halvparten av forsyningslinjen går tapt grunnet tyske ubåter. Nå har den britiske etterretningstjenesten funnet ut hvordan de kan stanse ubåtene. Til det topphemmelige og uoffisielle oppdraget med kallenavnet Operasjon Postmaster henter de inn major Gus March-Phillips (Henry Cavill). Som mannskap til det hasardiøse oppdraget trenger han et knippe med utstøtte menn: Sjømann og sprengningsekspert Freddy (Henry Golding), den danske hammeren Anders Lassen (Alan Richson) samt Henry Hayes. Den siste nødvendige brikken er planleggeren Geoffrey (Alex Pettyfer), men han har blitt tatt til fange av nazistene. Deres første oppdrag blir derfor å befri ham.
De fem mennene er britenes sist håp. De frykter intet og vil ikke gi seg før jobben er gjort. Men før de kan begynner sitt oppdrag må noen andre gjøre forhåndsarbeid. I en parallellhistorie må agentene Marjorie Stewart og Heron skaffe informasjon, reise til Elfenbenskysten og lure erkenazisten Heinrich Luhr før den andre delen av oppdraget kan starte.
Sadisten Luhr er derimot snarrådig og ikke så lettlurt. Med et sarkastisk smil og en stadig smart replikk på lur skal de gradvis bekjempe alt og alle. I virkeligheten ble det dristige og topphemmelige oppdraget løst med ukonvensjonelle metoder. Som vi har sett tidligere på film, er dette nok en gang en modernisert variant av 12 fortapte menn ispedd Tarantinos omskriving av historien. Det er en svært eventyrlysten tone utført i leken stil og resultatet er en slags filmatisk remix av historie og populærkultur.
The Ministry of Ungentlemanly Warfare har tydelige trekk ved oppdragsfilmene fra 1960- og 1970-tallet. De skal ut på et umulig selvmordsoppdrag bak fiendens linjer og på velkjent vis ikler de seg tyske uniformer. Regissør Guy Ritchie har egenhendig skapt sin egen stilsjanger, og dette er også en typisk Guy Ritchie-film.
Britisk humor og sjarm vektlegges; det hele er ispedd hint av James Bond. I filmen har oppdragsgiveren kallenavnet M, mens hans assistent heter Ian Fleming. Gruppens leder Gus March-Phillips sies for øvrig å være en av modellene for Flemings velkjente litterære karakter. Med snert drepes nazister en masse, men de gir påfallende lite motstand. Dette er overdrevet og fengende gladvold. Sett opp mot tidligere overdrevne filmer oppleves den som påkostet og vellaget. Det er en film som har som hovedmål å underholde, men som ikke belønner noe ytterligere. Den ble kun kinolansert i USA, mens den i øvrige markeder ble sluppet på strømmetjenesten til medfinansier Prime Video.
Sisu 2
Som en slags avrunding til den overdrevne bølgen kom Sisu 2 (2025) som skrur konseptet helt opp til 11. Handlingen i førstefilmen var satt til 1944, og hovedantagonisten var SS-Obersturmführer Bruno Helldorf. Andrefilmen fortsetter i 1946, og nå har protagonisten Korpi fått en ny motstander. Bakteppet for filmens konflikt er at Sovjetunionen tok deler av Finland og at 420 000 finner ble tvangsflyttet etter krigen. I dag er Finland medlem av NATO og Russland er deres farlige nabo. Slik bygger Sisu 2 en elegant, men anspent bro mellom fortid og nåtid.
1946, Aatami Korpi (Jorma Tommila) har mistet alt. Hans kone og barn ble drept under krigen. Nå krysser han grensen til Sovjetunionen for å vende tilbake til sitt tapte hjem som en gang sto på finsk jord. Han demonterer sitt laftede hus, laster det på en lastebil og er fast bestemt på å gjenoppbygge sin fortid i Finland. Men hans tilbakekomst har også vekket oppsikt i Sovjetunionen. I Sibir blir Yeagor Dragunov (Stephen Lang) fra Den røde arméen oppsøkt av KGB. Den nådeløse drapsmannen har utført mange oppdrag bak fiendens linjer hvor han har brent landsbyer og drept hundrevis av sivile. Nå får han i oppdrag å spore opp og ekspedere Korpi en gang for alle.
Andrefilmens to hovedroller er to særegne skikkelser. Motivet til Korpis vågale ferd er siste rest av et tapt familieliv. Underveis skal hans innbitte hat mot Yeagor bli krystallklart. Det er ikke Korpi som oppsøker konflikten, det er konflikten som kommer til ham. Yeagor er en ondsinnet leiemorder som drives av økonomisk gevinst. Det er en svært ond person som, i tråd med det tarantinoesque, har flere fantastiske monologer. Korpis handlinger krever derimot ingen ord. Han skal først og fremst overleve og deretter hevne seg. Dette er en kamp mellom to beinharde og jevngamle drapsmaskiner. Den innbitte Korpi med sin herjede kropp og Yeagor med sitt isende og nådeløse blikk.
Spillefilmen «Quislings siste dager» vs. miniserien «Quisling» – CINEMA
Det er ikke en film lagt til andre verdenskrig, men til ettertiden hvor Sovjetunionen har krevd sitt krigsbytte. Likevel er det stadig referanser tilbake i tid og gjerninger gjort under krigen. Det er finsk kreativitet på høygir med velkjent finsk molotovcocktail og horder av nazidrapsgrupper som sendes etter Korpi. Det lekes med rytme, klipping og utsnitt, og det er en oppvisning i kreative drap på fiender.
Filmen er nesten dialogfri og i stedet fortelles det hele gjennom Helanders egenartede og gjenkjennbare visuelle stil. Filmen er konstant i bevegelse. Med en lastebil lastet med sitt dyrbare og allegoriske laftede hus kan flukten tidvis minne om karavanen i Mad Max 2 (1981). Filmen er aldri stillestående, og den er episodisk og kapittelinndelt der stadige grupperinger angriper Korpi. De kommer på motorsyklene, i militærbilene og angriper med fly.
Regissør Jalmari Helander sørger for at andrefilmen heves til et enda høyere nivå enn førstefilmen. Det er mer fart, mer action og mer galskap. Som i førstefilmen skal helten først gjennomgå psykisk smerte før han deretter påføres fysisk lidelse. Tidvis er det nemlig en veldig emosjonell historie om tap. På lydsiden lekes det for øvrig, som i førstefilmen, med spaghettiwesternfilmens velkjente Ennio Morricone-aktige musikk. Sisu 2 er aldri jordnær eller korrekt. Det er komplett galskap som gir totalt faen i korrekthet og understreker at denne undersjangeren har nådd sitt crescendo. I den nylige lanseringen på video kan man velge mellom original finsk versjon og en engelsk versjon der forskjellen er fortellerstemmen og tekstplakater som deler inn kapitlene.