Tenk deg en solfylt charterferie på Kanariøyene – latter, solbrente skuldre, bølger som slår mot stranden. Så ett øyeblikk forandrer alt. Ett uhell, ett menneskeliv som kolliderer med en dansk familie – og plutselig er sommeridyllen revet i stykker.

PÅ KINO FRA 27. MARS: Dette er premisset for «Paradis», den danske filmen regissert av norske Maria Sødahl, som vant Dragon Award for Best Nordic Film under Göteborg Film Festival 2026.

Et følelsesmessig drama 

Filmen starter lett, nesten som en klassisk feriekomedie, men glir raskt over i et intenst, nervepirrende drama som biter seg fast. Vi møter Ahmad, spilt med brennende intensitet av Aziz Capkurt, en migrant hvis liv plutselig blir en del av familiens virkelighet. Hvert valg, hver handling, setter i gang en kjede av uventede og ubehagelige konsekvenser.

Sødahl lar oss se turismens Janus-ansikt: for lokalbefolkningen er det inntektskilden, for migranter et håp, og for de som hjelper, et etisk minefelt.

Kameraet fanger detaljer som gjør historien levende – sollysets glans, små gester, et blikk som avslører frykt eller skyld. Kontrasten mellom ferieidyll og virkelighetens harde realiteter slår som en knyttneve – og du kan ikke se bort.

Skuespill som river i hjertet

Esben Smed som Mikkel, den velmenende læreren, imponerer med subtil presisjon. Danica Curcic som Louise formidler slit, mistro og indre konflikt, så det nesten gjør fysisk vondt å se. Maria Sødahls regi er empatisk og kompromissløs – hvert familiemedlems dynamikk, fra frustrasjon til kjærlighet, føles både ekte og hjerteskjærende.

Ahmads kamp, hans døtre, og de vanskelige valgene som må tas, skaper konstant spenning.

«Paradis» balanserer etiske dilemmaer, sosial kommentar og menneskelig drama med en mesterlig hånd – uten å moralisere. Resultatet er en gripende, nyansert film som viser hvor langt konsekvensene av små handlinger kan strekke seg.

En film du ikke glemmer

«Paradis» er en emosjonell kraftpakke – velspilt, engasjerende og rå på en måte som setter spor.

Maria Sødahls regi er presis og empatisk, og skuespillerprestasjonene hører til det beste i nordisk film akkurat nå. Dette er en film som ikke bare fortelles – den oppleves, og den blir med deg lenge etter rulleteksten.