Jim Jarmusch er tilbake med Father Mother Sister Brother, hans mest ambisiøse film siden Coffee and Cigarettes (2003).
PÅ KINO FRA 10. APRIL: Filmen vant Gulløven i Venezia, men mottakelsen var blandet. Selv om historiene viser glimt av hans tidligere styrke og har et stjernespekket ensemble, fremstår helheten som ujevn og mangler den visuelle og dramaturgiske presisjonen vi har lært å forvente av den amerikanske filmskaperen.
Første segment: «Father»
Åpningshistorien følger Jeff (Adam Driver) og søsteren Emily (Mayim Bialik) på vei til farens (Tom Waits) avsidesliggende hjem.
Prestasjonene er solide, men dialogen virker stiv og hverdagslig, og bildene mangler dynamikk – ofte minner det mer om en TV-film enn en Jarmusch-produksjon. Selv om slow motion-scener med skateboardere skal fremheve tilstedeværelsen i øyeblikket, gjør de at scenen føles kunstig.
Første segment fungerer som en påminnelse om Jarmuschs tidligere tålmodige fortellerstil, men uten den visuelle kraften som gjorde Ghost Dog og Paterson minneverdige.
Andre segment: «Mother»
I «Mother» møter søstrene Timothea (Cate Blanchett) og Lilith (Vicky Krieps) moren (Charlotte Rampling) til det årlige afternoon tea-treffet.
Her begynner filmen å finne rytmen. Dialogen er mer nyansert, og de uutalte samtalene bærer reell betydning. Publikum får innblikk i hvorfor søstrene sjelden besøker moren, til tross for nærhet.
Blanchett, Krieps og Rampling gir mer tredimensjonale prestasjoner enn Driver, Bialik og Waits, og komikken er både skarpere og mer bitter. Segmentet balanserer familiedrama med små, menneskelige øyeblikk som føles ekte.
Tredje segment: «Sister Brother»
Den mest emosjonelt rike delen er «Sister Brother», som følger tvillingene Skye (Indya Moore) og Billy (Luka Sabbat) mens de rydder opp foreldrenes leilighet etter deres tragiske død i en flyulykke.
Historien sitter med karakterene, deres sorg og minner og gir publikum tid til å reflektere over livets uunngåelige kapitler.
Moore og Sabbat gir filmens sterkeste prestasjoner, med en stillhet og dybde som få andre kunne formidle. Den siste scenen er en av Jarmuschs mest potente på over tjue år og minner om hvorfor han har vært en tydelig stemme i indiefilm.
Father Mother Sister Brother har øyeblikk av Jarmuschs tidligere styrke og tålmodig fortellerkunst, men helheten er ujevn. Den første historien føles flat, mens de to siste segmentene gir mer dybde og emosjonell resonans.
Til tross for Venezia-seieren vil filmen trolig bli husket som et mindre verk i hans filmografi – et vaklende, men til tider gripende bidrag som fremhever både styrkene og begrensningene i hans senere arbeid.