I Was a Stranger er et ambisiøst drama om flukt, krig og menneskelighet som vil favne bredt, men mister tyngde når for mange historier konkurrerer om oppmerksomheten.
PÅ KINO FRA 17. APRIL: Åpningsbildene i I Was a Stranger setter tonen umiddelbart: storbyskyline, Trump-logo på en skyskraper og Amira, en syrisk flyktning, som vandrer i skyggen av det. Budskapet er tydelig, nesten påfallende. Regissør og manusforfatter Brandt Andersen er ikke opptatt av subtilitet, og det preger resten av filmen også.
Filmen forsøker å favne stort. Over rundt ett år, tre land og fem hovedperspektiver følger vi mennesker som alle påvirkes av den syriske borgerkrigen.
Ambisjonsnivået er høyt, men resultatet blir en fragmentert fortelling der karakterene aldri får nok tid til å utvikle seg. I stedet for å skape dybde, serveres vi korte glimt av liv som egentlig fortjener langt mer rom.
Sterke historier drukner i struktur
Andersen legger opp til en slags realistisk thriller, men faller i fellen ved å overdrive cliffhangere og kunstig spenning. Historiene – en lege i Aleppo, en soldat som tviler på regimet, en poet på flukt og en kynisk menneskesmugler – er i utgangspunktet sterke nok. Likevel føles det som om filmen ikke stoler på sitt eget materiale og i stedet forsøker å presse fram dramatikk der den allerede finnes.
Det er tydelig at intensjonene er gode. Filmen viser medfølelse med mennesker som ønsker et vanlig liv, men tvinges på flukt av krig. Samtidig presenteres mer ambivalente figurer, som soldaten Mustafa og smugleren Marwan, uten at filmen klarer å utforske kompleksiteten i deres situasjoner skikkelig. Strukturer som stadig hopper mellom perspektiver hindrer emosjonell forankring.
En avslutning som mister fokus
Når historien til slutt lander hos en gresk kystvaktskaptein, føles det som et merkelig valg. Figuren fremstår som en svak avslutning på en allerede oppstykket fortelling, og filmen mister ytterligere fokus.
I Was a Stranger har et viktig budskap og flere sterke enkeltscener, men ambisjonene om å favne så bredt gjør at helheten blir tynn. Resultatet er en film som vil mye, men som ikke helt klarer å gi hverken karakterene eller tematikken den tyngden de fortjener.